Festen begynte for min del med et 10 års jubileum. Det er nemlig så mange ganger unge NTNU-studenter har tatt for seg musikken til en trønderstorhet udi populærmusikken, det være seg Otto Nielsen, Åge Aleksandersen eller Tre små kinesere. I år var det sjølvaste Stage Dolls som var tildelt den ære å bli endevendt eller pervetert som sjefen for NTNU-studentene, Erling Aksdal, introduserte det hele med.

Bedre, vakrere og mer inderlig måte å bli pervetert på enn det vokalist og ikke minst arrangør Vilde Aakre Lie, som nå studerer komposisjon ved Musikkhøgskolen, sørga er ikke mulig å ønske seg, vil jeg tro.

Hun er sjøl født og oppvokst i Trondheim og la på ingen måte skjul på at hun har vært, og er, Stage Dolls-fan fra barnsbein av. Det skinte tydelig gjennom, for måten hun hadde hadde gått inn i denne låtskatten og gjort den til sin egen, var bare fantastisk flott og totalt unikt. 

Her var det ikke snakk om å covre låtene. Her var det snakk om å gjøre noe helt nytt av og med dem, men samtidig med den største respekt.

Jeg skal på ingen måte skryte på meg inngående kjennskap til Stage Dolls-universet, men Aakre Lie, som også viste seg å være flink verbalt fra scena, hadde gått djupt ned i låter som «Don´t Brother Me» og den flotte balladen «Hard to Say Goodbye». Jeg satt og lurte på om Torstein Flakne & Co visste at det bodde så mye flott i låtene faktisk!

15 kvinner og menn fra den nye generasjonen fortalte oss at talentene nok en gang står i kø. Om ikke lenge er flere av dem med og befolker Trondheim Jazzorkester på de store scenene. Mange usedvanlig lovende solister og ikke minst de tre vokalistene Isabelle Bjørneraas, Jakob Leirvik og sjefen Vilde Aakre Lie – hvilke harmonier! – og perfekt trestemt a cappella. For et trøkk, for noen personligheter og for en inderlighet.

Jeg har fått 15 nye favoritter – og blitt Stage Dolls-fan på kjøpet. En perfekt start på Jazzfest!     

Skrevet av Tor Hammerø. Les mer her