Det startet med at veteranene Bjørn Alterhaug og John Pål Inderberg ble kalt opp på scenen etter å ha mottatt Kongens Fortjenstmedalje. Vel fortjent mente publikum og responderte med en lang og varm applaus. Deretter tok Ernst Wiggo Sandbakk en rask gjennomgang av Trondheim Jazzfestival sitt fantastiske program denne våren. Rett og slett imponerende.

Så var det klart for ETIENNE MBAPPÉ bass og vokal, CHRISTOPHER CRAVERO piano og fiolin, og NICOLAS VICCARO trommer.

Ja, vi forstår godt at John McLaughlins foretrekker Etienne Mbappé som bassist når han turnerer med sitt 4th Dimension band. Allerede etter de første taktene kunne vi konstantere at dette er musikere som har spilt mye sammen. Det er intens lytting og konsentrasjon og de spiller med frapperende virtuositet. Tydelig at de er spillesugne, og endelig er det full sal med et engasjert og intens lyttende jazzpublikum.

Etienne er frontmann, men tok bass-solo først på fjerde låten. Det viser «flat struktur» i en trio der alle får slippe til. De buttet kanskje litt i starten. Trioformatet er krevende og med den merkelige akustikken i konferansesalen på Digs får man ikke noe gratis. Når så endelig Etiennie spiller sin første solo fikk vi høre hva som gjør ham til en av verdens beste bassister. Teknikken er vanvittig og det slo meg at det låt nesten som en afrikansk cora-spiller. Det er ellevilt hva han får til på sin fem-strengs bass. Man kunne nesten tro at han spiller med silkehansker og det er akkurat det han gjør! Han mener selv at det gjør klangen større, fetere og selvfølgelig «smoothere».

Etienne Mbappé er født i Kamerun og vokste opp med tradisjonell kamerunsk folkemusikk. Da han var 14 år gammel flyttet familien hans til Paris og han hadde ikke hørt om The Beatles, Rolling Stones eller John Coltrane. «Å komme til Europa ble et kultursjokk for meg, men jeg sugde inn alle inntrykkene og ble veldig inspirert. Jeg har nå levd i Europa i 40 år og elsker det. Jeg liker å treffe nye mennesker, nye tradisjoner og prøver å mikse det med min kulturelle bagrunn fra Kamerun».

Denne miksen finner vi igjen i hans komposisjoner som kan være både kompliserte og enkle på samme tid. Han eksperimentert med lengre, spennende formstrukturer og gjerne med odde taktarter. Utrykket kan minne om Frank Zappa til tider. Ofte med kompliserte unisone piano/bass linjer og flytende harmoniske vendinger med hymne-aktige sekvenser. Rytmisk er det svært avansert med mange spenstige overganger både i tempo og dynamikk. Det er sjelden man hører musikere spille og imrovisere så uanstrengt i 7-takt som de gjorde i låten «No Women No Smile».

Sjelden er det også å oppleve en trommeslager med en så enorm dynamikk og teknikk som Nicolas Viccaro. Her er det verdensklasse og på trommesoloene ble det nesten for mye av det gode. Den frapperende teknikken er både trioens fordel og ulempe. Det kan fort bli litt etyde-aktig og poserende. Mot slutten av konserten kom imidlertid en rolig, fin sang på Etiennes dialekt, Duala. Endelig ble det emosjonelle koblet på musikken og forløste det musikalske uttrykket. Han dedikerte sangen til alle flykningene fra Ukraina og det ble kveldens høydepunkt for meg. Synd han ikke sang mere.

Pianisten Christopher Cravero har en viktig rolle i trioen, både harmonisk og solistisk. Han binder musikken fint sammen, har en slepen, nesten klassisk teknikk og leverte noen riktig fine soloer. I tillegg kastet han seg over en fiolin. Først bare med pizzicato som fremhevet fint den afrikanske fargen på musikken, men også med bue i fin «John-Luc Ponty -stil». Imponerende.

Mot slutten av konserten steg stemningen i lokalet og trioen ble framklappet til et herlig ekstranummer. Dette ble en fin start på en spennende jazzvår.

Skrevet av Helge Førde