Intenst fra start til slutt

Det Spellemannsprisvinnende bandet avholdt sin 22. konsert etter plateslipp. Ikke rart at bandet er samspilt!

Petter Eldh var kveldens helt som spilte 2 konserter rett etter hverandre. Jeg hørte han spille på konserten som var like før denne, nemlig med bandet Økse. Han måtte skynde seg fra ett venue på en side av byen til den andre, men heldigvis er ikke Trondheim en by med så store avstander at det ikke går. Fra helt på elbass, sampler og diverse, til helt på kontrabass. Tungen ut som alltid. Hardt perkusivt anslag, sterkt rytmisk driv, holder alle riffene stabilt og stødig, men med smakfulle variasjoner på rette tidspunkt som alltid. Modent bass-spill, og rett og slett bass-tone i verdensklasse – lyden av instrumentet klinger alltid helt fantastisk. Nå er jeg jo kanskje også litt biased, ettersom jeg selv spiller bass og ubevisst lytter mest aktivt til bassisten, med mindre jeg bevisst lytter etter noe annet.

Bandet gikk rett på riff i første låt. Ordentlig glad-låt, men også selvfølgelig intenst og energisk. Signe Emmeluth tok første solo til ropende og hoiende publikum, så Kjetil Møster, så Emmeluth igjen før bandet dro det hele ned i roligere terreng. Unisone riff, lange strekk med improvisasjon og mye energi.

Gard Nilssen hadde en smakfull trommesolo, deilig og dynamisk lavt i starten, noe som fungerte veldig fint etter den intense åpningen. Så bygget han det gradvis opp med virvler og intensitet og ledet bandet elegant inn i neste låt.

En låt av Signe Emmeluth, “Vinden stiger”, startet rolig. Roligheten hadde byttet til et annet horn, trolig en bassklarinett, men jeg tør ikke si helt sikkert. Vakker solo fra Emmeluth, solid og hardt stødig bass-spill fra Eldh og lekkert, smakfullt vispespill på trommer. Imponerende altissimo-register fra Emmeluth før hele bandet smalt inn i en riff-basert låt med full kraft.

En låt av Petter Eldh hadde veldig Eldh-aktige melodiske basslinjer med store sprang og raske grupperinger på samme tone. Enda en brennende solo fra Emmeluth. Møster gikk over på perkusjon med ekstra cymbaler som ga mer bleed og et tettere lydbilde. Roligheten tok en klarinettsolo som var helt rå – lekent interplay i saxtrioen, og hele bandet lekte med tetthet i lydbildet, tørr og våt lyd, rytmikk, tonalitet og dynamikk. Lek hele veien.

Et vakkert og rolig blåsearrangement førte inn i et roligere parti med dyp klarinettmelodi fra Roligheten, mens bass og trommer spilte aktivt under. Senere fikk vi høre perkusive klaffelyder fra saxene og aktive “swells” fra rytmeseksjonen som gjorde at det hele tiden var i bevegelse.

Så kom en bassolo fra Eldh med harmonics, akkorder og raske linjer. Jeg syntes nesten jeg hørte en slags melodisk og fri versjon av basslinjen hans til “Koma tema”. Senere fikk vi høre burning swing med Roligheten tilbake på sax og Møster på perk, før Roligheten også dro fram det som trolig er en bass-saksofon.

Det må også sies at alle disse tre saksofonistene spiller virkelig fint sammen, men også hver for seg. Vi fikk høre minst like mange brennende soloer fra Emmeluth, Møster og Roligheten.

Konserten ble avsluttet på topp med full energi. Det mest imponerende var kanskje likevel hvordan bandet klarte å holde intensiteten og fokuset også i de rolige partiene. En flott reise av en konsert, med variasjon i teksturer, tonalitet, rytmikk og dynamikk. Musikere i verdensklasse!