Det svermer inne på Dokkhuset. Unge og gamle, musikkelskere og musikere, både jazz- og rockeentusiaster er parat på å få en god servering av Áhpparas, med Viktor Wilhelmsen, Mattis Kleppen og Kenneth Kapstad, og salen er fullsatt av både sittende og stående publikum. 

Kleppen og Kapstad setter en puls, ikke en groove, ikke et riff, ingen akkord, bare en gående puls. De holder oss ventende her, kanskje bare et øyeblikk, men det føles som en evighet, før Viktors joikende stemme kan høres i hele rommet. Fortsatt er det bare pulsen. Pulsen og joiken, før musikerne brått bryter ut i en heftig groove og ordentlig herlig rørforsterkervrengt gitarspill. 

Det er virkelig i groovene og det rytmiske denne trioen jobber. Kapstad og Kleppen har i lang tid spilt telemarksslåtter på bass og trommer i Resjemheia, og er kanskje et naturlig valg av medsammensvorne for Wilhelmsens dypdykk i joikens rytmiske dimensjoner, for det vises for oss alle at den nord-samiske tradisjonsjoiken er rik, mye rikere enn man kanskje skulle tro, i sin rytmiske utfoldelse.

Pulsen, slagene om man vil har liksom en slags elastisitet ved seg. Man kan telle seg frem til passende taktarter om man prøver hardt nok, og da finne ut at vi har godt fra en slags 17 til en slags 12, og 5-erne strøs rundt om overalt, men samtidig så er det en tyngdekraft, en autoritet, i grooven som får det til å føles så selvsagt at slik er det, og melodiene i joiken hører så tydelig hjemme i grooven på scenen. Wilhelmsens gitar veksler mellom riff, heftige soloer og skygger iblant joiken tett som en stemme til, som en duettpartner. 

Joiken har ikke start eller slutt, den er noe man heller trer inn og ut av. Joiken slutter ikke, men man bare stopper å joike. Det er slik de jobber med musikken på scenen og, musikken tar form i øyeblikket, og låtene slutter når musikerne finner ut at de skal stoppe dem. 

Men en ting var definitivt planlagt: bandet vet å spare den heftigste musikken helt til slutten av konserten. Kenneths karakteristiske virtuose trommespill fraserer gjennom komplementerende riff i bass og gitar, og til slutt står Wilhelmsen og Kleppen og hamrer fjerdedeler på instrumentene, sistnevnte helt bokstavelig slår firedeler på basstrengen under en heftig trommesolo. Bandet trekker av scenen for stående applaus, men kommer ut igjen for å avlevere en kort «partyjoik» før de avslutter konserten på ordentlig.