Borte på Folkets Hus ligger Trykkeriet scene. Der er det duket for bestillingsverket «Pieces of wood», skrevet av Sondre Ferstad. Han er munnspiller, sanger og multitalent leser jeg, og stykket hans rommer et audiovisuelt treverksunivers hvor musikk, trearbeid, redskaper og instrumenter møtes på scenen. Trekunstner Tor Reisch er med i bandet på et vis. Han jobber med huljern og kniver, og arbeidet hans kan følges på en skjerm over scenen. Forestillingen er ment som en hyllest til skapergleden, og når Ferstad, Ola Kvernberg og Selma French på munnspill og feler gråter fram lengsel med instrumentene sine, er atmosfæren satt. Jeg liker måten Ferstad anvender instrumentet sitt på. Dette er definitivt ikke Toots. Den melodiøse tilnærmingen hans akkompagneres av korrigerende lyd og idéer. Trearbeidet utvikler seg i samme rytme som musikken. Langsomt og kreativt. Svart/hvitt-bildene fører blikket bakover i tid. Musikken dupper og går. Fraber seg å være blendende. Det er hverdag i uttrykket, fremmet av antydningskunstens edle kvaliteter. Jeg finner det tilfredsstillende å lytte til noe som får være i seg selv over tid. 

Pianist og trøorganist Vegard Bjerkan må ha teft for Sondres univers. Han spiller seg lyttende inn og samtaler nært med resten av bandet. De to felene gnager på overflaten og smykker ut musikken, parallelt med trearbeidets bevegelser mot sluttføring. Det høres ut som norsk folkemusikk fra et fylke ingen har hørt om. Fra en fjordarm som ikke kan gjenfinnes på kartet. Når Ferstad tar fram fele, og de er tre om strøkene, gires blåtonen opp. Selmas sang gir musikken enda et solid bein å stå på. Gladjazz kan andre drive med. Her får vi gravferdsmørke til å kjenne glede ved. Når bandet gjør seg stort, er det kontrasten til alt det forsiktige som styrer inntrykket, og når Sondre spiller trekkspill, er det som om munnspillet har fått en storebror. Det renner sakte og er salmevakkert. De klarer å si mye med lite, og perkusjonist Helge Andreas Norbakken er det perfekte drivhjulet for «Pieces of wood». Han tjener musikken, og holder visjonen oppreist gjennom det hele. Denne konsertopplevelsen er en av disse jeg putter i kofferten og tar med meg hjem.