Oppstart av Jazzfest etter pandemien kunne nesten ikke få en bedre start enn den vi fikk i en fullsatt Lille sal i Olavshallen på søndag. Den svensk/norske trioen RYMDEN struttet av spilleglede. Lekende, stemningsfullt, kreativt og samspilt og musikerne inviterte publikum med på leken.

De spilte med et herlig rytmisk driv og det er tydelig at Dan Berglund, kontrabass, og Magnus Öström, trommer, har spilt mye og lenge sammen. De fungerer nærmest som en veltrimmet V8-motor for Bugge Wesseltoft når han kaster seg ut i den ene spektakulære soloen etter den andre.

Komposisjonene - som de skriver selv, gir tydeligvis musikerne inspirasjon og stor frihet til å leke. Det er forholdvis enkle melodiske/rytmiske fraser og harmoniske mønstre som er utgangspunkt for mye improvisasjon. Det var de flinke til. Det ble aldri kjedelig. De vridde og vendte på tematikk og rytmikk så det var en fryd å høre på.

Bassist Dan Berglund har en fantastisk tone i kontrabassen og spiller med en naturlig autoritet, enten han improviserer melodiske fraser høyt i registeret eller komper i bunnen for de andre. Spesielt imponerte han med sine soloer med bue – nydelig klang. Det er sjelden det klinger så vakkert med bue når man mic`er opp en kontrabass.

Magnus Öström spiller med en voldsom fremdrift på sitt trommesett. Han kan «pushe» en groove over lang tid og mister sjelden intensiteten. Samtidig bruker han mye dynamikk, fra det nesten uhørbare, til skikkelige heavyrock-groover og mye forskjellige stikker/visper og en del perkusjonsinstrumenter, klokker, skakke cymbaler og gonger.  Dette gir trioen mange spennende klangfarger. Trommesoloene var utradisjonelle og originale, gjerne med en delikat bruk av elektronikk. Spesielt fascinerende var det å høre partier hvor han samplet og spilte på ekkoet av seg selv.

Det blir aldri kjedelig å lytte til Bugge Wesseltoft, enten han spiller straight på flygelet eller hamrer løs på strenger eller el-pianoet. Han spiller også på en Moog Synthesizer som gir trioen mange fine klangmuligheter. Bugge er en benådet improvisatør, som spiller med stor kreativitet. Gjerne forholdsvis korte, intense soloer som er meget spennende å lytte til. Aller best låt det kanskje når han roet det ned og spilte med en lyrisk nerve som er blitt hans kjennemerke, som i den nydelige komposisjonen «Söndan».

I tillegg til å spille bortimot akustisk, bearbeider ofte musikerne lyden av sine akustiske instrumenter gjennom elektronikk. Det utvider klangmulighetene voldsomt og langt bortenfor det vi vanligvis forbinder med en pianotrio. Spesielt la vi merke til det i den Heavyrock-aktige «The Life And Death Of Hugo Drax». Den intrikate grooven på «Terminal One» var en fryd å lytte til.

Mot slutten av konserten fikk vi kanskje de to fineste komposisjonene, begge skrevet av Magnus Öström: «My life in a mirror» med nydelig pianospill og «Free as a bird» med fantastiske groover og virtuos Moog-solo av Bugge Wesseltoft.

Konserten ble fint produsert i Lille sal med delikat lyssetting og bearbeidede livebilder på et stort lerret bak musikerne. Stilig! Tusen takk til Ivar Mykland og David Solheim.

Det er fascinerende å iaktta disse dyktige musikerne som har lang fartstid og frapperende teknikk på sine instrumenter. De har god formsans og vet når de skal starte og stoppe. Det ga hele konserten en naturlig og fin storform.

Rett og slett fantastisk å være på jazzkonsert igjen med «stinn brakke» og kjempestemning!

Takk Jazzfest – mere!!!