Ernst Wiggo Sandbakk har gleden av å introdusere denne konserten. Han sitter selv igjen med et spesielt godt minne fra konserten deres på Kick Jazz i 2023. Og opp på scenen kommer Anna Anderluh alene med autoharpen, et helt nytt instrument for de fleste på Moskus bar. Det blir stille, og Annas klare og rolige tilstedeværelse har rommet.

Stemme, loop-maskin, Yamaha reface og autoharpen. Anderluh presenterer et lydbilde med nye kombinasjoner for øret. De første tre minuttene imponeres publikum av en sangteknisk bredde så uttrykksfull, fortellende og stemningsskapende at tiden står stille. Applausen bryter ut, og opp kommer el-bassist Philipp Kienberger (som senere går over til melodika) og trommeslager Lukas Aichinger. 

Aichinger og Kienberger går godt sammen, og lager en strøm av musikk som gir rom for Anderluhs bredde. Musikken har en flow og groove som om den kom ut sent 60-tall, med en sterk relevans for samtiden. Synthen blir brukt som et kompinstrument, samme gjør kølle på autoharpe, som gir en glassrør-effekt.

I det døren åpner opp for at flere publikummere skal få komme inn i sfæren, blender lyden av en motorsykkel med vokalsoloen. Anderluh sitt kunstneriske univers er åpent, kreativt og velkomment. Her er det stålkontroll med mening. Det er noe der som kan minne om tidlig Joni Mitchell, spesielt der autoharpen klinger og Anderluh synger uten effekter. Noe minner om Abba i Hellas, og noe minner om tidlig Coldplay. Dette i møte med grønsj trommer, distorion, intervallpedal på vokalen og skrapelyder gir et særegent uttrykk - “gammelpop født på ny”.

Imellom hver låt bruker Anderluh en type oktavpedal som omformer stemmen helt. Anna utgir seg for å være Leif Erikson, Anna’s manager. Dette var interessant å bevitne og fundere over, altså hva som skjer når Anderluh refererer til seg selv i tredjeperson. Det senker skuldrene, åpner opp for humor og konserten blir mindre høytidelig, samtidig som det vekker publikum.

Tekstene belyser ståsted som gir perspektiv til lytteren, og er tydelige og underfundige på samme tid. Musikken gjenspeiler et møte mellom mennesket og skjerm, og er en gjennomgående tematikk med blant annet låta “Questioning AI”. Dette møtet forsterkes musikalsk der elektroniske og akustiske virkemidler kombineres. Det synges om epletrær og en stalker fra en drøm, og trioen har publikum i sin hule hånd. Anderluh er politisk, kritisk, reflekterende, ærlig og morsom, og har kommet fra alle de siste tiår samtidig for å vise musikken.

Ekstranummeret runder av konserten på akustisk vis. Anderluh plugger ut, setter seg på scenekanten med sin autoharpe og gjør et cover av “Harverst Moon” av Neil Young. Og månen ville skinne litt ekstra denne kvelden.