Det var virkelig en festkveld på Byscenen på fredag under Jazzfest. Kvelden bestod av tre konserter: nyslått NTNU-ambassadør Anna Ueland med sitt verk Populærmusikk for likesinnede, Veslemøy Narvesen med verket Letting all light through og til slutt Orbits.

Det har vært fornøyelig å se at det har vært så mye publikum på alt jeg har fått med meg av Jazzfest så langt. Dette var like sant for Byscenen, og stemningen var på topp etter Anna Uelands nydelige konsert. Det var flere gjengangere i Narvesens band: Ueland selv, Nicolas Leirtrø på bass og barytongitar og Håkon Brunborg på bratsj og steelgitar. Med Narvesen hadde han også el-gitar, og ellers fikk vi høre Oliver Skou-Due på flygel, Bethany Forseth Reichberg på vokal og elektronikk, Zakarias Meyer Øverli på tenorsax og den bulgarske fløyta kaval, og selvfølgelig Veslemøy Narvesen på trommer og vokal.

Verket Letting all light through var opprinnelig skrevet for dette bandet og kringkastingsorkesteret, og ble framført på NRK-scenen i juni i fjor. Det har siden blitt spilt inn og ble utgitt i januar i år. Denne kvelden fikk vi høre verket i septettversjon, men det orkestrale har tydelig satt sitt preg og var gjennomgående i hele konserten. Første låt var tittelsporet på plata, og startet med en melankolsk pianomelodi akkompagnert av Brunborgs bratsj. Det bygget seg mer og mer opp i intensitet, og flere av musikerne ble med på en elegant smygende måte. Spesielt var det fint hvordan Narvesen spilte så melodisk på cymbalene, før hennes luftige og  behagelige stemme kom inn med melodien over en pulserende basstromme. Hele første låt var som lyden av en spesielt vakker soloppgang som passer godt med låta og verkets tittel. 

Videre fikk vi høre 8 nydelige låter med ulik harmonisk og rytmisk karakter. Felles for alt var et svært organisk lydbilde hvor de akustiske og elektroniske lydene smeltet sammen i et helstøpt landskap det var umulig å ikke bli sugd inn i - som et slags drømmeslør. Mange av låtene var komponert som en mosaikk av ulike rytmiske og melodiske elementer, med mange spenningsskapende oppbygninger og skarpe dynamiske brudd der lydlandskapet ble tørket opp og endte i luftige, rytmiske partier. Narvesens vokal var et bærende element i hele verket og formidlet tekster som utforsket relasjonelle og eksistensielle temaer. Andre låt ga oss et mer rocka preg med Leirtrøs barytongitar og store dynamiske kontraster.

På tredjelåta Mad Lovers fikk vi høre et supertight tamgroove med flerstemte vokalpartier i en oppsiktsvekkende sammensmeltede blend, som vi fikk gjenhør med flere steder i konserten. En mektig saxofonmelodi som førte oss inn i klimakset på låta i altissimoregister, og kule poppa akkordprogresjoner med uforutsigbare harmoniske vendinger.

Bandet var utrolig lyttende og samspilt gjennom hele konserten, som ble spesielt tydelig under oppbyggingen av soloene. I tillegg til låtene fra den nyeste plata var det også noen gamle schlagere, som de av oss som har fulgt Narvesen de siste årene kunne kjenne igjen. De orkestrale konnotasjonene var spesielt fremtredende i flygelet og bratsjens rolle, og de polyfone arrangementene.

Det hele toppet seg under siste låt, også en tidligere hit, med et svært sangbart melodisk motiv som bare steg og steg til nye høyder. Dette ble avløst av et kult og frenetisk friparti, med en intens oppbygging og en perfekt forløsning der den vakre melodien kom inn igjen på slutten til ekstatisk jubel fra publikum.

Jeg tror alle i publikum følte seg gjennomtrengt av lys etter denne konserten.