Folk hadde møtt tallsterkt opp på Rosendal Teater for å oppleve galskapen med egne øyne. The Jazz Togetherness Show under ledelse av Petter Dalane leverte det de hadde lovet og litt til; en kveld i satirens og jazzens tegn, et kraftfullt sirkus sammenvevd av selvoppløftende mantraer: 'You can improve yourself if you believe it's true', Blues Brothers-lignende tilstander med never ending repetitive solokor fra orkesterets talentfulle blåserseksjon, en god porsjon selvironi og, ja, performancekunst. Hva det egentlig var vi var vitne til, kan være vanskelig å sette i bås. Den selvutnevnte livsstilscoachen; maestroen, kreatøren og pianisten Peter Dalane bød på LIVE-hypnose av en fortapt og forkommen sjel fra et av bordene fremst i salen, en dame som lenge hadde hatt et brennende ønske om å få seg en six-pack (på magen altså), og fikk publikum med som kor i en call-response-lignende mantra-bonanza til utsagn som: 'You can't change the world, but you can improve yourself!' – hvortil publikum måtte svare: 'OH YEAH!'

Det passet helt enkelt til tiden vi lever i: Ingenting ga egentlig mening. Og alt ga mening. Et vanviddsritt mot målet; å rekke så mye som mulig og berøre så mange sjangre som mulig på halvannen time. Vi besøkte en kirke i Harlem, eller sørstatenes USA, hvor Petter Dalane var på slakk line som gal kverulant som talte i tunger, før han plutselig skiftet gir til børsmegler i slips og lyseblå skjorte med et brennende budskap om at 'MARKEDSKREFTENE KOMMER Å LØSE ALLT!!!!' – dette akkompagnert av et inferno av strobelys og blåsere i solokakofoni.

Og her oppsto virkelig magien. Fire triste troll manifesterte seg på scenen i en lamenterende maskedans over samfunnets forfall til noe som i all sin enkelhet kan beskrives som en virkelig velskrevet ballade i moll. Igjen et enkelt repeterende tema, slik som resten av musikken vi fikk høre denne kvelden, men like fullt et velkomment avbrekk etter en heseblesende konsertstart. De dansende trollene må sies å være kveldens høydepunkt i all sin enkelhet. Det ble en kontrast som ga publikum mulighet til å puste, og tilbød comic relief i den påfølgende sekvensen hvor bandet vandret ut som zombier fra The Walking Dead og etterlot Peter Dalanealene liggende i fosterstilling i et spotlight på scenen.

Men det var ikke nok med det. Et klesskift sendt fra himmelen – en pose firet ned i line fra teatrets tak, fylt med diverse glitterantrekk – la opp til konsertens episke avslutning, hvor musikerne, som startet kvelden i skjorter og dressjakker, hadde forvandlet seg til en flokk glade hippier i glitrende klær og spraglete gevanter.

Skulle man ønske at noe hadde vært annerledes, så ligger det hos lydteknikken. Lyden var altfor sterk og etterlot undertegnede med piping i ørene og en følelse av å ha blitt skreket til i halvannen time.