To relativt mørke damer, begge født 28. januar, i mørketid, opptrådte for første gang sammen på K.U.K, i det som før var en bingohall, men som i dag er et klangfullt galleri for unge nyskapende kunstnere. 

Rommet viste seg å være helt perfekt for disse to damenes klangpregete musikk. Her malte de dunkle musikalske bilder mot den stadig lysere våren. Kontrastene og rammene var satt perfekt for grunnlagsmateriale levert av Jon Balke og  Meredith Monk, der det  materialiserte seg for våre ører; celloen med sin nynnende natur og SVP med sin kjølige nordiske stemme- og saksofonprakt og harmonizer/synthesizerlignende toner og effekter. Duoens stil er egentlig ikke noe som kan karakteriseres på samme måte som progressive, avantgarde, cool osv. Kanskje improviserende samtidsmusikk er det minst unøyaktige i så måte. 

Hvordan musikernes personlige influens og musikalske bakgrunn til sammen danner et felles uttrykk, kommer sikkert fra et vidt spekter av erfaringer.  Uttrykket har likevel en etnisk, nordisk feel og meditativ ånd over seg, uten turbulens, men med en behagelig ro som fyller rommet. Hver publikummer især hadde nok sin helt subjektive opplevelse, tror jeg, akkurat på samme måte som når man betrakter abstrakt billedkunst - og musikkbilder var det flust av i galleriet denne ettermiddagen. 

Et høydepunkt var Balkes japaninspirerte stykke hvor damene unisont fulgte hverandre som tvillinger, etterfulgt av et stykke der Anja Lechner stemte om celloen ala komponist Kodaly, og kunne spille akkorder på en ny og spennende måte.