Først ut var Håvard Stubø med sin utmerkede kvartett bestående av Håkon Mjåset Johansen (trommer), Knut Riisnæs (tenorsaksofon) og Torbjörn Zetterberg (bass). Musikanter fra forskjellige land og generasjoner som passer framifrå sammen i et repertoar stort sett skrevet av Stubø og Zetterberg.

Stubø spiller på sin fars gamle gitar. Thorgeir var landets ledende gitarist i forlengelsen av bebopsjangeren. Bare 42 år gammel forlot han tida på grunn av kreft, men han satt betydelige spor etter seg og Håvard har altså fulgt i sin fars fortspor – med hans gitar.

Dagens Stubø er en usedvanlig utadvendt og morsom kar som kommuniserer på et herlig vis med publikum. Svært mange i jazzverdenen har mye å lære av han på det området. Han har gjort sin hjemby Narviks valgspråk, nemlig raus, nytenkende og stolt, til sitt og slik låter da også musikken hans som også stilmessig følger i farens fotspor.

Uten at jeg vet det helt sikkert, regner jeg med at Riisnæs også spilte med faren og det er så flott å kunne slå fast at denne beskjedne tenorgiganten spiller bedre enn noen gang sammen med disse ungkalvene. Dette er et band som åpenbart har jobba mye sammen og som låter som akkurat det – et BAND. Både Mjåset Johansen og Stubø har gått på jazzlinja og innleda denne dagens feiring av sin tidligere studieplass på best mulig vis.