Etter at kropp, sjel og sinn hadde fått hadde fått sin tiltrengte dose med alenetid, var det klart for kveldsøkta. Den stod det amerikanske vokalstjerneskuddet Jazzmeia Horn for. Jeg har hørt en god del på henne og lest mye om henne, men dette var mitt første møte med henne i levende live.

Jazzmeia Horn (33) har fått stor oppmerksomhet og, basert på konserten i Trondheim, velfortjent sådan. Her snakker vi om en helt annet tradisjon enn den Hegdal kommer fra - her handler det om den stolte amerikanske jazztradisjonen. Horn inntok scena nesten som ei egyptisk dronning og eide rommet fra første sekund. Hun fortalte oss hva denne musikken handler om og hun gjorde det med den største overbevisning.

Om det var egne låter - du verden som hun slekta på Betty Carter fra tid til annen - eller "Darn That Dream", "Our Love Is Here to Stay" eller "Willow Weep For Me", så gjorde hun det med en teknisk briljans, autoritet og stemmekontroll av de sjeldne. Og ikke minst utstråling.

Horn er tonalt sett veldig spennende og blir fulgt hvor hun enn går av en topp trio bestående av nye navn for meg: Jason Clotter på bass, Michael Reed på trommer og Jordan Williams på piano. Kollektivt og solistisk framifrå på alle slags vis.

Jazzmeia Horn er sammen med Samara Joy og Cécile McLorin Salvant tre av de nye store amerikanske vokalistene som tar den viktige og flotte arva etter Ella Fitzgerald, Sarah Vaughan og Betty Carter videre på et herlig og ganske så unikt vis. Det fortalte hun oss med all ønskelig tydelighet, inderlighet og virtuositet på Dokkhuset denne kvelden.