Jeg vil påstå at det er svært få plasser i verden der man kan finne et slikt orkester som det NTNU jazzensemble er, for det er liksom et orkester som er så mye, og som aldri ligner på seg selv når man får høre det på nytt.

På scenen kommer det ut en skokk unge jazzmusikere, 5 vokalister, 4 gitarister, 3 bassister og en synthesizerist, samt 4 blåsere på gulvet foran scenen, og hele ensemblet omringet i et rektangel av 4 trommiser, en i hvert hjørne, 2 på scenen og 2 på gulvet. 

The Sound of Contemporary Living var opprinnelig skrevet av Eirik Hegdal til Trondheim Voices under pandemi-tiden, men jeg kan tenke med at det låt svært annerledes med da i forhold til nå med dette megalomane jazzorkesteret. Musikken bærer preg av store bølger: åpne improviserte landskap, kokende groover, catchy temaer med en ganske tydelig Hegdalsk signatur og massevis av ulike lyder i bevegelse fra ulike steder. 

Komponisten selv kunne ikke være til stede, og dermed har musikerne, som selvsagt alle er studenter på Jazzlinja, formet musikken for egen maskin. Andrea Schnell Husby på tenorsax fungerer som en slags orkesterleder og gir cues og signaler, men det er så mange i bandet at det må flere hender til, så de har dannet en salgs signalkjede mellom Husby, Alma Wikström (vokal) og Hedda Örnsten (synth) som trekker i trådene underveis. De har gjort en imponerende god jobb med å forme musikken og fordele ansvar rundt i ensemblet.

En av de store gledene med ensembler som dette er den energiske formidlingen av musikken. Musikerne legger mye sjel og egenart i musikken, og alle de åpne partiene har en tydelig retning. Det leveres sterkt solospill (både i den bokstavelige og figurative betydningen av ordet) fra alle ledd i maskineriet, og om det er en ting som er litt synd er det at dette var den eneste sjansen til å høre denne fantastiske konserten.