Trondheim Mekaniske var fylt helt til randen da torsdagens jam session ble åpnet av den amerikanske scatte-sensasjonen Lorin Benedict sammen med en trio fra NTNU Jazzlinja, bestående av Theo Naishtat på gitar, August Bergvall på bass og Elis Comén på trommer.

Benedict har vært som et kultfenomen blant byens jazz-studenter det siste tiåret, kjent i miljøet for sitt særegne scattespråk og imponerende harmoniske oversikt via en YouTube-kanal der han daglig poster ulike improvisasjoner. Hans lekne, gehørsbaserte tilnærming til scatting speiler mye av Jazzlinjas pedagogiske grunnlag, noe som kanskje kan forklare den unge og lokale fascinasjonen for amerikaneren - og da han endelig skulle gjøre sin Norgesdebut var det altså i Trondheim det skulle skje!

Det har sjelden vært så trangt og livlig blant jam-publikummet på Jazzfest, og de sammenklemte massene responderte til stadighet med hoiing, plystring og ansiktsuttrykk som kunne minne om vantro. Intrikate vokallinjer med kreativ rytmisk lek og fiffig frasering ble levert med en ydmyk tilstedeværelse fra sangeren, som til tross for forkjølelse opplevdes stødig og med mye overskudd. Akkompagnementet støttet godt opp med sine dynamiske swing-underlag og synlige spilleglede.

Spesielt minneverdig var en versjon av balladen «Body and Soul», som fikk en ny innpakning med Lorin Benedicts uvanlige scatte-vokabular og fantasifulle musikalske frihet - i tillegg til en helt enestående vokalsolo - etterfulgt av en nydelig solistprestasjon fra gitarist Theo Naishat.

Dette satt et inspirerende startskudd for jam sessionen, og i god tradisjon varte samspillet langt ut i de sene nattetimer.

Det føles helt nødvendig å låne en av Benedicts typiske scatte-stavelser og ta den i brukt som et positivt ladet adjektiv for å nøyaktig beskrive denne kvelden: Dette var helt «Vindouch»!

Dagen etter fikk studentene et enda nærmere bekjentskap med Lorin, da han gjorde en masterclass hvor han gikk i dybden om sin helt særegne tilnærming til jazzen.