På Dokkhuset i Trondheim har vokalist Skybakmoen med seg den iranske poeten, kvinneaktivisten og menneskerettighetsforkjemperen Asieh Amini, samt et duggfriskt band. Pianist Helge Lien, gitarist Aleksander Sjølie og trommeslager Jonas Barsten. Da Skybakmoen hørte den iranske artisten Googoosh for første gang, skjedde det noe. Jeg tror hun ble fjetret. Både på grunn av historien og musikken til Googoosh som var blant de største i Iran før revolusjonen i 1979. Skybakmoen fordypet seg etterhvert i musikken til Googoosh og kort fortalt er det nye albumet hun presenterer sanger fra i dag, svært inspirert av den tradisjonen Googoosh står i. Det er Helge Lien som skrur på varmen i musikken. Han introduserer de første taktene, og legger inn inderlighet og alvor i tonen. Det kler teksten som går: Senket blikk/knyttet hånd/brutt opp alle bånd. Den sentrallyriske oppriktigheten hadde tjent seg på et noe lavere volum. Det er vel ikke kraften i lyden som skal trekke oss inn i dette prosjektet.

Gitarist Sjølie gjør en smakfull etappe der østens tonespråk lar seg forstå. Det er ekspressiv velvilje i det som kommer, og jeg liker den entusiasmen vokalisten viser på vegne av Googoosh´ kvaliteter. De starter «en av de fantastiske Googoosh-sangene» og klapper rytmikken fram med hendene. Forestillingen tilføres tyngde når Asieh Amini kommer på scenen og leser. Det er sang i deklamasjonen hennes, og en finstemt akustisk gitar legger an støtte. Jeg setter pris på denne konsertens avdempede avdelinger. Der ordene får være sterke og musikken legger inn mening til tekstene. – Til helvete med grenser, leser Amini, og jeg begynner virkelig å få grep om opplevelsen. Når tekstinnhold, stemmebruk og stemning trekker sammen, tar dette tak, selv om selve musikkformen ikke er noen favoritt hos meg. De fem opptredende har avsatt ettertenksomhet. Opplevelsen blir sittende i.