Da slutter vi med begynnelsen for å omskrive nevnte Chris Whitaker en smule. Jeg har hørt flere skiver med den franske, men USA-bosatte vokalisten Cyrille Aimée (37), men dette var det første møtet i levende live. Forventningene var rimelig store etter platetreffene og de blei innfridd og vel så det. Aimée er nemlig en livsbejaende artist med ei utstråling som holder herfra til månen og med en allsidighet i uttrykket som er sjelden.

Etter å ha vokst opp mer eller mindre bokstavelig talt i Django Reinhardts bakgård i Frankrike, har turen gått først til New York før hun de seinere åra har vært bosatt i nok en musikalsk smeltedigel, New Orleans.

Alt dette skinner gjennom i musikken hennes som har spor av alt fra tradisjonell jazz, chanson, soul, rhythm and blues, pop, singer/songwriter-tradisjonen og en hel del annet. Hun synger med en sjarme og overbevisning i stemmen hun er helt aleine om, om det er på fransk, spansk eller engelsk, og hun scatter som en ung Ella Fitzgerald. Hun skriver fine låter i mange sjangre og med loopmaskina si, Rupert kalla, spontanskapte hun ei ny låt der og da. Hennes versjon av Stevie Wonders vakre ballade "Lately" greide hun også å gjøre til sin egen.

Med utmerka reisefølge i den israelske trommeslageren Yonathan Rosen og hennes nye landsmenn Lex Warshawsky på basser og New Orleans-legenden David Torkanowsky på tangenter, ga Aimée oss intet mindre ei tidlig kveldsstund som vil bli huska - lenge.

Disse tre torsdagskonsertene forteller oss at Ernst Wiggo Sandbakk & Co i ledelsen i Jazzfest er kunnskapsrike folk som vet hvordan de skal programmere en festival for at det skal være kjøtt på beinet til "alle - all ære!

Cyrille Aimée – vokal
Dave Torkanowsky - piano
Yonatan Rosen - trommer
Lex Warshawsky - bass