Store saksofonister var så visst ingen mangelvare under årets Jazzfest. Skiens store i dette faget, André Roligheten, hadde lett takka ja til tilbudet om å skrive et bestillingsverk til festivalen. Roligheten har, som så mange andre, et nært forhold til Trondheim etter flere grunnleggende år på jazzlinja ved Nidelvens bredd og han takka for lærdommen og «oppveksten» på best mulig vis.

«Transmission» er en samproduksjon med Jazzfest i Skien som får oppleve musikken seinere i år. Roligheten har i en rekke sammenhenger tidligere vist oss hvilken spennende og original komponist han er. Jeg oppdaga han først sammen med Eyolf Dale i Albatrosh-universet og siden har det vært totalt kompromissløse varer som har kommet fra den kanten. Så også nå.

Sammen med et a-lag med trommeslager og vibrafonist (!) Gard Nilssen, tangentør Ståle Storløkken, som steppa inn for coronautestengte Johan Lindström og bassist Jon Rune Strøm, skapte Roligheten, som spilte både sopran-, tenor og ikke minst bass-saksofon, et moderne univers med alt fra fri-ballader, via karibiske toneganger som fikk tankene til å gå i retning Sonny Rollins samtidig som jeg følte Coltrane og Ornette Coleman spilte ei viktig rolle i Rolighetens låt-DNA i store deler av verket.

Alle fire har bakgrunn fra jazzlinja – bare det sier hvor viktig den har vært for norsk og internasjonalt jazzliv. Vi snakker om fire topper utstyrt med voldsomt store ører der alle fikk den plassen de trengte for å vise hvem de er hver for seg, men aller viktigst opplevde jeg likevel det kollektive uttrykket.

Det var et herlig trøkk i «Transmission» hele veien, men ustanselig med den dynamikken innebygd som skal til for at musikken «snakker» til meg. Når så Roligheten varierer mellom sine tre saksofoner, av og til både sopran og tenor sammen, og ikke minst den sjeldent hørte bass-saksofonen, så blei dette nok et bestillingsverk som har alt i seg til å bli værende med oss lenge.

Noen ord også om de tre medsammensvorne: Nilssen er som Elvin Jones: han spiller solo i kollektivet hele tida – uten å spille solo. Han bidrar og løfter musikken uten stans. Bedre trommeslager der ute til å bygge opp ei historie, finnes vel knapt noe sted nå. Storløkken, The Mad Professor, har skjemt oss bort noe kraftig de seineste tiåra – i all hovedsak på strømførende instrumenter. Denne gangen fikk vi møte han i stor grad på akustisk flygel, enten straight eller delvis preparert, og det var nok en bekreftelse på at også i en slik setting så er Dombås´ største sønn en retningsgiver. Strøm har jeg opplevd alt for sjelden. Han fortalte meg om en tilstedeværelse i musikken som Ingebrigt Håker Flaten var en foregangsmann for. Tøft, intens og bånn ærlig bass-spill.

Skrevet av Tor Hammerø. Les mer her