Endelig slo klokken litt over 23, og bandet Orbits gikk på scenen. Den umiddelbare følelsen var at dette var noe man ville danse til, og det var nettopp det den fremste delen av publikum ga seg i kast med. Skuldre ble ristet og rullet, og føtter løftet i takt med musikken. Det beste vi skandinaver tross alt makter når det kommer til løssluppenhet. Fengende melodilinjer, et elastisk groove og en fløyelsmyk stemme som smeltet sammen med musikken. Noen sangere legger seg oppå det hele, men bandets frontfigur, sangerinnen Natalie Sandtorv, vevde seg lett og elegant inn i lydbildet som den fineste sølvtråd med sin klangrike og smidige vokal.

Det var ingenting ved musikken som virket enkelt, ei heller overlatt til tilfeldighetene. Likevel føltes det uanstrengt. Alt var gjennomtenkt, men samtidig fullstendig ubesværet, og musikerne så ut til å nyte hvert sekund i hverandres musikalske selskap. På Natalie Sandtorvs høyre flanke satte Vegard Bjerkan tonen med en synth- og orgelsolo i konsertens første låt, som på samme måte som Natalies vokal rommet en form for ydmyk overlegenhet. Dette ble belønnet med spontane gledesutbrudd fra publikum, for kan man være annet enn lykkelig når musikere oppnår denne formen for samspill og samhørig genialitet?

Bakerst på scenen, i en form for rytmisk symbiose, ga bassist Leo Geller og trommeslager Vegard Staum musikken den motor og den driven som resten av bandet kunne lene seg inn i og folde seg fritt ut over, mens Lars Horntveth, på Natalies venstre flanke, tilførte musikken egenkarakter med pedal steel, keys, gitar og blås. Det er fordeler ved å ha en multiinstrumentalist i bandet.

Det var tenkt på overganger mellom nær sagt alle låtene, noe som bidro til å tryllebinde lytteren i det musikalske universet og holde energien og flyten oppe. Dessverre virket det som om publikum, som allerede hadde kjempet seg gjennom to konserter på Byscenen siden klokken 20.00, var en smule slitne. Omtrent halvveis i konserten, da tempoet ble skrudd ned og den første balladen rullet ut, forsvant rundt halvparten av publikum. De hadde fått nok for én kveld.

Likevel lot verken bandet eller resten av publikum seg slå ut av kurs. Natalie Sandtorv tok ordet og ble mer personlig med publikum, og fortalte en anekdote om den gangen hun hadde bodd i Trondheim i en hel uke fordi hun i ungdommelig villfarelse hadde trodd hun skulle studere antropologi. Men lengselen etter å synge og skape veide tyngre i vektskålen, og det var heldigvis til glede for alle oss andre at hun våget å følge den veien. 

Obs: Flere bilder kommer straks...