Edvard Hoem er dikter - og jazz er også dikting - i toner! Hva er da mer opplagt enn at ord og toner møtes i diktmodus? Hoem må være en ganske så musikkorientert dikter, sikkert også en jazzfan, som ser parallellene i begge leirers måte og metode for kunst å skapes og bli til. Edvard Hoems datter Ine, målbærer ypperlig sin fars lyriske stoff, repertoar og oversettelser, alt sammen under pianist og arrangør Erlend Skomsvolls kyndige regi av et utrolig fintspillende Oslo Strings og ditto blåseensemble med bass, trommer og perkusjon.

Fint er det å høre at poesi og musikk begge får utfolde seg fritt og ikke på noen måte må dempes, eller blir hemmet i hverandres selskap. Edvard Hoems rolle er ikke først og fremst hele tiden å fremføre teksten selv, men å gi oss som publikum en utvidet forståelse for bakenforliggende årsaker og bakgrunn for de enkelte numres tilblivelse.

Det er lett å bli begeistret over hvordan ord og toner er likestilt i dette konseptet. Ordene berømmer musikken og musikken hyller ordet, og gir hverandre nødvendig armslag i perfekt symbiose. Hoem holder frem dette verket som en måte å prise livet på - i all sin prakt, men minner samtidig om at vi må ikke dekke over, eller glemme den traurige hverdags tilstedeværelse også. Likevel, Hoems klangfulle budskap er enkelt: mennesket trenger musikken - og ordet, for at det skal kunne forstå det gåtefulle livet - og den virkelighet og mysterium det er født inn i.