På nattbordet på denne jazzfestivalrundturen befinner den svært fascinerende romanen "Vi begynner med slutten" av den britiske forfatteren Chris Whitaker seg. Jeg følger like godt tittelen på boka og begynner denne omtalen med gårsdagens avslutning.

Det var med intet mindre enn en verdenspremiere der de mellomunge gigantene Ingebrigt Håker Flaten på basser og Paal Nilssen-Love på trommer og perkusjon - begge med fartstid fra jazzlinja i Trondheim - hadde satt sammen en ny kohort: Guts and Skins Octet.

Sjefene i bandet har helt siden 90-tallet jobba sammen i et utall konstellasjoner og heftigere rytmeseksjon enn det vi har møtt i band som The Thing og Atomic, skal man leite med lupe for å finne. Nå er disse bandene historie, men kjemien mellom Knoll og Tott er så avgjort fortsatt på plass.

Med ei europeisk superbesetning bestående av den belgiske baytonsaksofonisten Hanne de Backer, den svenske trompeteren Magnus Broo, den franske klarinettisten, vokalisten og performance-artisten Isabelle Duthoit, den danske altsaksfonisten Signe Emmeluth, den engelske pianisten og organisten Alexander Hawkins og den svenske perkusjonisten Johan Holmegard, tok de to føringsoffiserene, som også sto for komposisjonene, oss med på ei verdenspremiere som virkelig satte spor og som mer enn antyda at dette kan bli et band for mange år fremover - sjøl om det sikkert blir vanskelig å organisere reint logistisk. Er det noe disse gutta kan, i tillegg til å være usedvanlig heftige musikanter, så er det å få slike kabaler til å gå opp, så det er lov å håpe på ei fremtid for oktetten. Når Nilssen-Love makter å få sitt schwære Large Unit på veien kloden rundt, så kan dette gå også!

Det hele begynte med fullt kollektivt øs - en klar beskjed om at bandet og musikken var sjøsatt. Deretter roa det hele seg kraftig ned og viste at musikken og ensemblet hadde masse dynamikk i seg. Inne i bandet oppstod det en rekke møter: to saksofoner, orgel, elbass, gong og strupesang, en halv klarinett og barytonsaksofon, kun blåserne - i en type conference of the birds blant annet. Emmeluth styrte blåserne med mild hånd - og for ei blåserekke som hadde møtt opp! Mye og mangt kunne vært nevnt, men blant mange solistiske høydepunkter var den usedvanlig oppfinnsomme Hawkins, trøkket til Emmeluth og Broo og ikke minst den vokale ekskursjonen til Duthoit av det uforglemmelige slaget.

Det kommer neppe som noen bombe at det var masse energi og trøkk i et band som var leda av Håker Flaten og Nilssen-Love - for et fundament de skapte nok en gang - og blandinga av fri tilnærming og fine skrevne passasjer, var et herlig utgangspunkt for at Guts and Skins Octet kan bli en heftig organisasjon også i lang tid fremover.

Isabelle Duthoit - vokal, klarinett 
Hanne de Backer - saxofon
Signe Emmeluth - saxofon
Magnus Broo - trompet
Johan Holmegard - perkusjon
Alexander Hawkins - piano, orgel
Ingebrigt Håker Flaten - bass
Paal Nilssen-Love – trommer