Vilde Aakre Lie vs. Stage Dolls m/ NTNU Jazzensemble - Dokkhuset

Festen begynte for min del med et 10 års jubileum. Det er nemlig så mange ganger unge NTNU-studenter har tatt for seg musikken til en trønderstorhet udi populærmusikken, det være seg Otto Nielsen, Åge Aleksandersen eller Tre små kinesere. I år var det sjølvaste Stage Dolls som var tildelt den ære å bli endevendt eller pervetert som sjefen for NTNU-studentene, Erling Aksdal, introduserte det hele med.

Bedre, vakrere og mer inderlig måte å bli pervetert på enn det vokalist og ikke minst arrangør Vilde Aakre Lie, som nå studerer komposisjon ved Musikkhøgskolen, sørga er ikke mulig å ønske seg, vil jeg tro.

Hun er sjøl født og oppvokst i Trondheim og la på ingen måte skjul på at hun har vært, og er, Stage Dolls-fan fra barnsbein av. Det skinte tydelig gjennom, for måten hun hadde hadde gått inn i denne låtskatten og gjort den til sin egen, var bare fantastisk flott og totalt unikt. 

Her var det ikke snakk om å covre låtene. Her var det snakk om å gjøre noe helt nytt av og med dem, men samtidig med den største respekt.

Jeg skal på ingen måte skryte på meg inngående kjennskap til Stage Dolls-universet, men Aakre Lie, som også viste seg å være flink verbalt fra scena, hadde gått djupt ned i låter som «Don´t Brother Me» og den flotte balladen «Hard to Say Goodbye». Jeg satt og lurte på om Torstein Flakne & Co visste at det bodde så mye flott i låtene faktisk!

15 kvinner og menn fra den nye generasjonen fortalte oss at talentene nok en gang står i kø. Om ikke lenge er flere av dem med og befolker Trondheim Jazzorkester på de store scenene. Mange usedvanlig lovende solister og ikke minst de tre vokalistene Isabelle Bjørneraas, Jakob Leirvik og sjefen Vilde Aakre Lie – hvilke harmonier! – og perfekt trestemt a cappella. For et trøkk, for noen personligheter og for en inderlighet.

Jeg har fått 15 nye favoritter – og blitt Stage Dolls-fan på kjøpet. En perfekt start på Jazzfest!     

Skrevet av Tor Hammerø. Les mer her

 

Julian Haugland Bjorå Trio - DIGS Cafe

FORFRISKENDE TRIO ÅPNET JAZZFEST PÅ DIGS CAFE

De gjør det ikke lett for seg selv Julian Haugland Bjorå Trio. De velger bort alle «harmoni»- instrumenter og står tilbake med en kontrabass, tenorsaksofon og et trommesett. Da blir lydbildet nakent og avslørende, men også svært åpent og oversiktlig. Julian komponerer musikken. Ofte med tradisjonelle harmoniske og melodiske vendinger som gjerne tar noen overraskende sidesprang. Artige å lytte til og et godt utgangspunkt for improvisasjon. Julian leverte mange fine soloer, har god teknikk og formelig leker seg med kontrabassen. Han spiller også fint med bue og tok til slutt frem el-bassen.

Den som utmerket seg kanskje mest som solist var Erlend Vangen Kongtorp. Han har utviklet seg til å bli en av landets dyktigste tenorsaksofonister. Han «vrøvler» ikke, men formidler artikulert, rytmisk og bestemt i helstøpte fraser. Kan minne litt om Dexter Gordon. I tillegg har han en tilstedeværelse og harmonisk oversikt som er imponerende. Det er rett og slett en fryd å høre på.

Steinar Heide Bø bak trommesettet klarte det nesten umulige - å ikke overdøve de to andre helt akustiske instrumentene. Han spilte utrolig svakt og oppfinnsomt uten å miste intensitet og groove. Fin sound i trommesettet og artig effekt med en ekstra hi-hat på hælen i den siste og eneste beat-låten.

Det var stappfullt på Digs Cafe og gjennomsnittalderen var ca 25 år. De fikk en forfriskende jazzhistorietime med en trio som bruker historien som en basis for å skape sitt eget originale uttrykk.

Skrevet av Helge Førde

 

GURLS med Trondheim Jazzorkester - Byscenen

Gurls i stort format

Både de tre i Gurls, med sjefsideolog, komponist, tekstforfatter, saksofonist og nå arrangør for Trondheim Jazzorkester, Hanna Paulsberg i spissen samt den nye vokalisten Marianna Sangita og bassist Ellen Andrea Wang, og mange av de i denne utgava av TJO, har gått samme ruta som medlemmene av NTNU-ensemblet. Nå befinner de seg på neste trinn, eller vel så det, i karriera og du verden for ei stabelavløpning vi fikk være med under Jazzfest. Ferden med dette prosjektet går videre til Moldejazz i sommer – det er bare å glede seg. Veldig.

Paulsberg, som framstår med en autoritet på alle slags vis som jeg aldri har opplevd tidligere, har skrevet masse nytt materiale for Gurls – sikkert med TJO i bakhodet også. Med Sangita, som vil kjenne fra Broen, som ny vokalist – helt annerledes enn Rohey, men like spennende på en annen måte, blei dette en Gurls-utgave som framstår som mer underfundig og, sjølsagt, mer arrangert enn når vi møter dem som trio.

Med et fett lag henta fra øverste hylle, og sammensatt på sedvanlig originalt vis, med Eirik Hegdal og Sissel Vera Pettersen på saksofoner, Trine Knutsen på fløyter, Heida Karine Jóhannesdóttir på tuba, Håvard Aufles på tangenter, Amund Storløkken Åse på vibrafon og Håkon Mjåset Johansen og Ola Øverby på trommer, så sier det seg sjøl at vi blei bydd et lydlandskap ulikt alt annet som har vederfaret vårt mottaksapparat.

Her fikk vi det meste fra rap, via resitasjon til tradisjonell sang, med mye humor og klokskap, må vite. Ofte opplevde det hele mer nedpå enn tidligere, men så sprakk det opp i afrikansk-liknende groover som ville ha egna seg for settinger der ikke alle var bundet til stolene for å si det sånn. Frie utflukter blei vi også servert, men det hele var herlig bundet sammen i Paulsbergs herlige arr.

Dette var ett av fire bestillingsverk under Jazzfest – dette altså i samarbeid med Moldejazz. det låt strålende og framifrå på et nytt vis og noe forteller meg at det vil bli enda heftigere under Moldejazz når nå disse to konsertene er unnagjort under Jazzfest. Glemte jeg lydmaestro David Solheim? Langt i fra: for en lydproduksjon nok en gang fra magikeren fra nord!

Om vi hadde det bra som Paulsberg ville forsikre seg om flere ganger? Noe så vederstyggelig!

Skrevet av Tor Hammerø. Les mer her

 

Mona Krogstad Quartet - DIGS

SPENNENDE NY KVARTETT PÅ ÅPNINGSDAGEN AV JAZZFEST

Det var nesten litt «høytidelig» å få være med på Mona Krogstad Quartet sin debutkonsert på Digs i går kveld. Konserten var flyttet fra cafeen til et større bakrom, noe som fungerte godt. God (korona)plass, god lyd og fin scene.

De tre første låtene; «Umbria», Lullaby» og «Cleopatra» var alle komponert av Mona. Komposisjonene hennes bygger gjerne på korte melodiske fraser som repeteres eller utvikles. Harmonisk og rytmisk er de mere tradisjonelle og gjenkjennelige, noe som gjør at det er både oversiktlig og spennende å lytte til.

Det kunne virke som både hun og resten av kvartetten var litt hemmet av stundens alvor på de første låtene. Det forløste seg imidlertid på komposisjonen «Sailorman where did you go» som hun har tilegnet sin far som kom til Trondheim som båtflyktning fra Vietnam i 1979. Denne komposisjonen var løsere i formen og det utløste mye fint og kreativt spill  både hos solisten og kompet. Det er spennende å lytte til Monas saksofonspill. Hun spiller oppfinnsomt og har en fin og fyldig tone. Hun leker seg også med å overblåse og bruke dissonanser. På komposisjonen «Ballade» spilte hun forresten en nydelig fri intro, som ble høydepunktet på konserten for meg. Praktfullt!

Pianisten Joakim Rainer Petersen kompet fint og lydhørt hele konserten. I tillegg spilte han mange fine soloer. Instrumentet han hadde fått til disposisjon var kanskje ikke av de beste. Det låt litt «grumsete» der jeg satt. Bassen låt imidlertid helt supert. Noe det ofte gjør når Bjørn Marius Hegge spiller. Han spiller med mye kreativitet og med en egen «drive». Spesielt vil jeg fremheve hans intro-solo på «Sailorman where did you go».

De siste årene har nivået på trommeslagere i alle sjangere utviklet seg voldsomt. Veslemøy Narvesen er en av disse. Det er en fryd å både høre og se henne spille. Hun har en fantastisk teknikk og kreativitet. Det formelig koker av rytmiske variasjoner og overraskelser. Spesielt vil jeg fremheve hennes vispeteknikk – rett og slett nydelig.

Mona Krogstad kan være stolt over debutkonserten til kvartetten sin og det skal bli spennende å følge de fremover.

Skrevet av Helge Førde

 

Trygve Fiske Sextet - Trykkeriet

Fiske i storform

Bestillingsverk nummer tre på åpningsdagen var det Freis store sønn, sammen med Kjetil Bjerkestrand da, bassist Trygve Waldemar Fiske som stod for. Sammen med Festspillene i hjembyen Kristiansund, hadde Jazzfest bedt Fiske om å skrive ny musikk for et nytt band.

Jeg husker tilbake til da en hel del yngre Fiske leda et band for første gang da han skulle takke for  talentprisen under Moldejazz. Det er en musiker, komponist og bandleder som har vokst veldig vi har med å gjøre i dag. Livet har åpenbart lært han mye i løpet av disse åra og du verden så flink han er til å fortelle oss det.

Sammen med sine sjelevenner fra jazzlinja i Trondheim, pianisten Oscar Grönberg – du verden for et eksplosivt uttrykk han er i besittelse av – og en av de store arvtakerne til Jon Christensen, Hans Hulbækmo, og det nye og svært interessante bekjentskapet for Fiske, Anja Lauvdal på ymse elektriske tangenter, samt den fyrrige frontrekka med Thomas Johansson på trompet og Atle Nymo på tenorsaksofon, klarinett og bassklarinett – bedre erstattere for coronautstengte Per «Texas» Johansson og Erik Kimestad Pedersen er ikke mulig å skaffe for den prisen, så skapte Fiske nok en premiere med voldsomt potensial.

Musikken er rytmisk og melodisk spennende og utfordrende – både for oss i salen og de på scena. Fiske, som med sin store og varme tone spiller som en forlenger av Gary Peacock, skriver musikk som en Thelonious Monk anno 2021. Likevel har Fiske satt sitt eget høyst personlige bumerke på det hele. De to tangentørene kontrasterer og utfyller hverandre på et herlig vis, frontrekka er ei kraftpakke av dimensjoner og Hulbækmo er, som eneren, noe helt for seg sjøl med sin pusl og sin kompromissløse oppfinnsomhet.

Dessuten har Trygve Waldemar Fiske også blitt veldig mye flinkere verbalt siden Moldedebuten. Han er enkelt og greit på et veldig fint sted akkurat nå.      

Bedre start på Jazzfest og hyggeligere møte med ekte folk er det ikke mulig å ønske seg. Nå går jeg sannelig ut i Trondheims-sola!

Skrevet av Tor Hammerø. Les mer her

Fy Band - Trykkeriet

NY ORIGINAL TRIO MED NY ORIGINAL MUSIKK

Fy Band kaller de seg. De entret blackbox-scenen (der alt selvsagt er svart) på Trykkeriet med helt hvite skjorter og bukser. Effektfullt! Vokalisten Johanna Reine-Nilsen benyttet sjansen til å takke sin mor som hadde strøket alle klærne like før konserten. Musikerne hadde tydeligvis vært opptatt med helt andre ting, nemlig å øve. For her ble det meste av musikken fremført for aller første gang.

Det er Johanna som komponerer og skriver alle tekstene. Formen er gjerne vers/refreng og partier hvor man improviserer over samme mønster. Harmonikken er ofte tradisjonell og litt koral-aktig. Johanna synger med innlevelse og intensitet. Stemmen hennes har en egen klang og hun har et stort register, noe hun fikk vist i sine improviserte partier. Komposisjonene ble litt like i form, oppbygning og harmonikk. Særlig i den første delen av konserten. 

Håvard Aufles er en sentral person i trioen, da han både komper og spiller bassfigurer på sine synther. Han løste oppgavene utmerket og spilte også noen fine soloer. I første del av konserten ble imidlertid hans komprimerte orgel-lyder svært dominerende i lydbildet, slik at sangen og og trommene druknet for oss som satt i salen.

Dette ble bedre mot slutten. Ikke minst fordi at den dyktige trommeslageren, Veslemøy Narvesen, trøkket mere til bak trommesettet. Hun overasket også med å synge en fin duett med Johanna og hennes nennsomme bruk av elektroniske pads fungerte fint. Mere av det takk. I det hele løftet konserten seg mye mot slutten. Det ble mer variasjon, både rytmisk og harmonisk. Johanna ble friere og samplet og sang duetter med seg selv. Mere av det takk. Den fine salmen til slutt (med nydelig flygelhorn-gjestesolist) ga oss lyst til høre mer fra Fy Band.

Skrevet av Helge Førde

 

Siril Malmedal Hauge - DIGS

SAKTE, SAKTE PÅ VEI MOT NOE STORT

Vokalisten, låtskriveren og bandlederen Siril Malmedal Hauge (28) har i løpet av de seineste åra tatt flotte, små steg i retning seg sjøl. Er det noe en søkende musikant er på leiting etter så er det si egen stemme og den har Malmedal Hauge, nok en musikant fra jazzbygda Sula, tilegna seg og foredler nå på et framifrå vis.

Konserten på Jazzfest fikk den best mulige starten ved at Malmedal Hauge blei utnevnt til årets NTNU-ambassadør. Etter studier på jazzlinja i Trondheim har hun nå gjort Oslo til base, men røttene til der store deler av fundamentet blei lagt, er fortsatt tydelige. Store deler av bandet hennes er for eksempel henta fra Trondheim og studietida.

Malmedal Hauge er ikke blant dem som roper høyest. Likevel utstråler hun en naturlig autoritet i det hun formidler – en autoritet som er ekte og som ikke er mulig å tilegne seg på noen skole.

Med materiale fra sin sylferske utgivelse «Slowly, Slowly» ga hun oss en flott tilstandsrapport – det er her jeg er akkurat nå. Det er på et flott og spennende sted.

Siril er en historieforteller av rang og hun er også flink til å binde det hele sammen verbalt mellom låtene; hun forteller oss hvor de kommer fra og hun gir oss muligheten til å bli med på ferden på et annet vis. Hun skriver personlige og gjennomtenkte tekster og hun formidler dem på et inderlig, ekte og ganske så forsiktig vis. Det betyr ikke at hun ikke tar fart fra tid til annen – plutselig befinner vi oss i et tilnærma fritt landskap, men med sin autoritet bringer hun det raskt på plass igjen også: I let the melody decide, som hun sang et sted.

Med et strålende og empatisk band – med opp til flere medsunnmøringer – bestående av Henrik Lødøen på trommer, Martin Morland på bass, Kjetil Mulelid på piano, Martin Myhre Olsen på saksofoner og Torgeir Hovden Standal på gitarer, formidla Malmedal Hauge sitt budskap i et jazzikalsk singer/songwriter-landskap med en ro og en modenhet som skulle tilsi at hun hadde  tilbragt mange flere år på Tellus enn hun i realiteten har.

Siril Malmedal Hauge er så definitivt her nå og hun har alt i seg til å vokse til noe virkelig stort i åra som kommer.

Neste stopp på torsdagsveien blei av det korte slaget. Ikke på grunn av musikkens kvalitet, men på grunn av coronasituasjonen. Det var nemlig ikke en stol igjen å oppdrive da jeg ankom konserten med Aksel Rønning Trio. Hyggelig nok det, men det førte uansett til at jeg blei bedt om å gå etter en liten halvtime. Sånn skal det være – reglene skal følges av alt og alle i disse tider.

Skrevet av Tor Hammerø. Les mer her

 

Bernhoft solo - Nova kino

SPRUDLENDE BERNHOFT IMPONERTE PÅ NOVA

Han sto helt alene på scenen og startet rolig med akustiske gitar og sang:.....«it will get better». Det var en ydmyk og litt rørt Bernhoft som innrømte at det hadde vært rart å ikke spille for folk på over ett år. Plutselig smalt han til med «California», fremdeles bare på akustisk gitar, men det låt som et fullt band. Makan til gitarspill og sang! Nesten rart at gitarstrengene holdt.

Bernhoft er en artist som hører til på øverste hylle og det beviste han helt alene på Nova. Gitarspillet er i verdensklasse enten han spiller akustisk gitar eller looper seg selv på el-gitar. Han var innom et el-piano og i tillegg er han en sanger som ligger i «Prince/Stevie Wonder»-klassen. Han har et fantastisk omfang og synger like bra i falsett som i vanlig leie. Artikulasjonen og intonasjonen er superb og rytmisk er både sangen og gitarspillet stødig som fjell. Han sang nye sanger og gamle sanger om hverandre og publikum storkoste seg og var med på knipsing og klapping. Allsang er som alle vet forbudt i disse koronatider!

Det satt ca 100 personer i salen og kjente på at det er akkurat dette vi har savna det siste året. Vi kjente det fra stortåa og helt opp i hjernebrasken. Dette er musikk på sitt beste. Gode låter, fine stemninger, stor variasjon, dynamikk, spontanitet, ja alt en god konsert skal ha. Heldigvis ble det ekstra-konsert slik at 100 personer til fikk oppleve dette. Takk Bernhoft og takk til jazzfestivalen som gjorde mulig.

Skrevet av Helge Førde

 

Aksel Rønning Trio - DIGS Cafe

Halvtimen med plateferske Rønning på tenorsaksofon, svenske August Glännestrand på trommer og Eskild Okkenhaug på bass, var likevel nok til å fatte at her hadde vi med tre unge herrer med ei solid retning i det de holder på med og tror på.

Med mitt noe spinkle grunnlag mener jeg å kunne slå fast at i dette akkordløse samfunnet så søkes det etter de lange linjers estetikk. Jeg kunne observere en smilende Torgrim Sollid i lokalet og når denne Tristano/Marsh-professoren trivdes, så sier det mye. 

Her blei det lytta intenst, her blei det spilt inn ideer og her blei det allerede kommunisert på et høyt nivå. Vi var vitne til ærlig og kompromissløs musikk så lenge vi var inne i varmen – noe forteller meg at slik fortsatte det seinere også. 

Skrevet av Tor Hammerø. Les mer her

 

Electrocutango - Dokkhuset

Kor kjekt er det ikkje å endeleg få spele for eit levande publikum! Omtrent slik opnar Sverre Indris Joner dialogen med publikum denne kvelden. Og publikum er definitivt klare for kva bandet har å servere. Bandoneon og fela gir oss den ekte tango-kjensla, og bruken av dybden i piano samt boge på kontrabassen gir musikken tyngde. Moll-tonaliteten og melankolien er på plass, og lydeffektane frå laptopen til Joner gir bandet lyden av å jobbe seg inn mot eit meir moderne sound. Som dei seier det sjølv, kan ein kalle det ”oppdatert tango” heller enn flyktig klubbmiks med litt tangokrydder, og det kjem så absolutt tydeleg fram. Det er så deilig at musikken er så sterkt knytta til den originale tangomusikken. Det gir musikken og bandet meir tyngde og kvalitet å høyre at den har røtter i tradisjonell tango. Likevel er nok lydeffektane noko som gjer seg endå betre på plate, då den ikkje blendar like godt live. Samstundes gir den musikken eit ekstra driv.

Musikken er smygande, lik dansarar i bevegelse, frå brått til smygande. Låtene høyres bestemte ut, slik det skal vere i tango. Bandet gjorde ei heil-akustisk ballade ca midt i settet som verkeleg gjorde seg. Kjensla og den inderlege lengten er der i dei lengtande melodilinjene i felespelet til Odd Hannisdal og bandoneonspelet til Andreas Rokseth. At den var utan trommer, gjorde at det kjentes endå nærare det ein tenkjer på som tradisjonell tango. Joner fekk med seg publikum på knipsing til ei låt som gav assosiasjonar for underteikna til musikken til filmen ”Lalaland.”

Låtene er relativt korte utan at det gjer noko. Slik blir det ikkje veldig lange soloar frå musikarane, men det dei serverer oss er av klasse. Her er det grooven og stemninga vel så gjerne som viritouse soloar musikarane er ute etter å servere oss, og det lukkast dei godt med. Ein kunne sjå spelegleda hjå musikarane, og publikum kosa seg. 

Skrive av Ingrid Steinkopf

 

Husmo Hav - DIGS

Kvelden blei avslutta sammen med kvartetten Husmo HAV – et band med base i Oslo. Trompeteren Thomas Husmo Litleskare, opprinnelig fra Trondheim, står i spissen for et flott kollektiv bestående av bassisten Stian Andreas Egeland Andersen, tangentisten Marte Eberson – med kanskje verdens hippeste elpiano – og trommeslageren Tore Flatjord. Bandet har holdt sammen noen år nå og har to plater med originalmateriale på samvittigheten.

Husmo HAV befinner seg i en sjangerfri sone. Foto: Arne Hauge/JazzfestBandet byr oss unike lydlandskap som for mitt indre veldig ofte spør etter bilder eller gjerne filmer. Av og til oppleves de melodiske landskapene som noe stillestående, men så henter de fire frem masse nye farger fra sine store paletter. 

Musikken til Husmo HAV kan gjerne snakke i like stor grad til et nysgjerrig rockepublikum som til et jazzpublikum. De fire hører hjemme blant de usedvanlig allsidige og totalt sjangerfrie – dette er musikk anno 2021.  

Skrevet av Tor Hammerø. Les mer her

 

Cortex - Trykkeriet

 

Cortex var en velspillende afslutning på festivalens 2 dag, på det stemningsfulde spillested Trykkeriet. Et tæt, nærmest telepatisk, sammenspil blev lagt for dag, og det høres tydeligt at kvartetten har 300 koncerter og 6 album i ryggen. Hver enkelt musiker fik sin plads at shine, og resten af bandet vidste nøjagtigt hvornår og hvad de skulle spille, for at supplere solisten på bedste vis. 
Selvom kvartetten for nylig har sluppet plade, spillede de mest af alt helt nyt materiale, som de har brugt “coronatiden” på at skrive. Musikken bar præg af stærke basriff og svævende melodier, i en fri og 60-tals inspireret dragt. Det hørtes også tydeligt at det var kærkomment for bandet at spille livekoncert igen. Det var en energisk og fokuseret kvartet som stod på scenen. 
Lidt ud i sættet hørte vi nummeret “Trondheim” og jeg tror alle der har været i byen kunne genkende trøndervejret i musikken. Først kom det klassiske dur-tema med unison melodi i barytonsax og trompet, her efter en fin bas solo, men lige rundt om hjørnet lurede et stormvejr. 
Herefter kom en tiltrængt ballade. En sådan ballade hvor en fin melodi akkompagneres af skøre lyde, og efterhvert, på toppen af det hele: hylesax (på bedste vis!)! 
Kristoffer Alberts tenorsaxofonsolo i “Hurray me around” var for mig kveldens højdepunkt. Kraftfuldt og vakkert tenorsaxspil, hvor man kan høre at hver eneste frase betyder noget. 

Skrevet af Amalie Dahl

Miriam Kibakaya Concept - Trykkeriet

Ein sekstett med utspring frå jazzlinja i byen.

Det kunne nok vore fleire publikumarar, men så tidleg på ein fredags ettermiddag er det likevel stemning i salen. Konserten starta med at Miriam Kibakaya, frontfigur i bandet, framførte eit dikt eller ein tekst akkompagnert av lydar produsert av resten av bandet. Dette var ein introduksjon av låta ”Roots.” Unislinjer i både vokal og saksofon, vokal og fiolin, samt piano er noko som går att i låtene. Komptrioen med Benjamin Gisli Einarsson på piano, Andreas Svabø på Bass og Øyvind Leite på trommer spelar fint saman som trio, og får god støtte frå vokal, sax og fiolin som kompar i bakgrunnen. På eit tidspunkt får me ein drum-bass duo som gjer seg. Her viser musikarane fint samspel med ein god groove. På det sterkaste i konserten, har fiolinist Tuva Halse noko problem med å trenge gjennom lydbildet, noko som kan vere eit problem med ei så variert besetning. Det er eit problem saksofonist Zakarias Meyer Øverli har i same grad. Likevel ser ein at trenden det dei seinare åra har blitt med å bruke fiolin i jazzsettingar absolutt er ein veldig fin effekt. 

Låtmaterialet er av kvalitet og eg vil gjette at dette er eit band me vil høyre meir til. Det er særs behageleg å lytte til Benjamin sine fills og solostrekk. Både titlane på låtene og melodilinjene legg opp til drømming og tenking hjå lyttaren. Likevel sitt eg med kjensla av at om det hadde vore fleire tekstar på låtene, om enn korte fraser, så vil det kunne tilføye musikken endå eit lag som bandet kan spele på. Stemma til Miriam er så behageleg å høyre på at eg ikkje tur tekst ville kome i vegen på nokon måte. Til mine tankar kjem Miriam med ein kommentar om at det ikkje er så mykje tekstar på låtene, og legg til at dei ofte omhandlar ting som ikkje er så lett å skrive om. Då er det godt å kunne bruke musikken elles til det.

Låtene varierer frå nedpå og drømmande balladar til meir opp-tempo og kraftigare uttrykk. Det er og tydeleg at musikarane har spelt mykje saman, for dei er tydeleg trygge på kvarandre på scena. Dette er ein trygg booking for alle jazzklubbar!

Skrive av Ingrid Steinkopf

 

Bjørn Alterhaug Friends Quartet - DIGS

I gode venners lag

Fredagen under Jazzfest blei for min del innleda med en vennefest og en hyllest. Bassistbauta Bjørn Alterhaug er den eneste gjenlevende fra den smått legendariske Friends-kvartetten fra rundt 1980. Trommeslager Ole Jacob Hansen, saksofonist Bjørn Johansen og pianist Egil Kapstad har alle lagt ned horna for godt, men du verden som de er med oss uansett. 

Til å hedre både de tre og musikken de skapte, finnes det ikke bedre «erstattere» enn Tom Olstad på trommer, Knut Riisnæs på tenorsaksofon og Vigleik Storaas på piano.

I løpet av en varm og empatisk time og vel så det serverte de fire, med et ustoppelig glimt i øyet og gode verbale historier også, musikk fra Friends-plata samt andre låter som «You Must Believe in Spring», «Wish I Knew», et par Coltrane-låter samt Alterhaugs avskjedspresang til Kapstad, «Egili». Noen år tidligere hadde Kapstad skrevet «Elegy» til minne om Bill Evans – alt henger som kjent sammen med alt.

Vi fikk møte fire strålende musikere som alle var der i musikkens tjeneste. Her var det ingen som hadde noe spesielt behov for sjølhevdelse for å si det sånn. Her var målet at alle skulle ha opplevd at «a good time was had by all». Og slik blei det da også. Og hvis det er slik der ute et sted, så er jeg sikker på at herrene og hedersmennene Hansen, Johansen og Kapstad tok seg et godt glass og nikka anerkjennende til det de blei servert av flott musikk.  

Skrevet av Tor Hammerø. Les mer her

 

A Nível De Três - DIGS Cafe

LUN BRASILIANSK STEMNING PÅ DIGS CAFE

Brasil har en spennende musikktradisjon, som tiltrakk seg mange amerikanske jazzmusikere på 50- og 60-tallet. De har «Choro», som kan ligne litt på ragtime, «Samba» og selvfølgelig «Bossanova». Da trioen «A Nível de Três» entret scenen var det bossanovaen som skulle stå i fokus.

Besetningen var akustisk gitar, pandeiro (tamburin-lignende instrument) og den fantastiske stemmen til Laura Granderath. Laura er utvekslings-student på NTNU og egentlig fra Tyskland, men har reist mye rundt om i Brasil og studert musikken og språket. Tross sin unge alder har hun allerede fått bossanoven under huden. Det fikk hun tydelig bekreftet fra de mange brasilianske tilhørerne som var til stede. De sang med på alle låtene og det var rørende å både se og høre.

Hun hadde fått med seg sine medstudenter fra NTNU; Håvard Aufles (gitar) som egentlig er pianist! og Stian Eismann (pandeiro). De fikk ingen enkel jobb, for denne musikken er både harmonisk og rytmisk komplisert. Stor honnør for at de kastet seg utpå og tok sjansen, for vi som hørte på koste oss skikkelig. Og plutselig kom en solstråle inn vinduet og vi fikk et hint om at sommeren er på vei, selv om det kan gå lang tid før vi kan reise til Copacabana.

Skrevet av Helge Førde

 

Olga Konkova solo - Dokkhuset

 

Vi blev lovet en fest af en solokoncert, og det blev det sandelig også med Olga Konkova ved flygelet. Fra første sekund fangede hun publikums interesse - for det første ved at komme ind på scenen, uden introduktion, med en kop kaffe i hånden, og på venskabelig vis snakke til publikum, før hun satte sig ned ved flygelet. 

Konkova lagde ud med en improviseret del. Den første tone udviklede sig til en repetitiv melodi, som siden fik lov til at både groove og swinge. I de små pauser beordrede Konkova publikum til at lade være med at applaudere. Hendes performance var først og fremmest musikalsk men også til en stor del kropslig og verbal. “Jesus Christ, hjælp mig!” udbrød hun mellem en række af hurtige patterns. Konkova tog os med ud i et bluesey-gospel-nordisk jazz univers, med små udbrud af abstrakte fraser, og igen mere klassisk-lignende partier. 
Herefter fik publikum endelig lov til at applaudere. 

Musikken bar tydeligt præg af melankoli, og Konkova selv sagde også dette og tilføjede at “Det er fordi det har vært så mye vondt i det siste”. Olga Konkova spiller musik som er alvorlig og præget af stærke følelser, selvom hun i pauserne skæmter bort alvoren for en stund, er man ikke i tvivl om at hun er en pianist med noget på hjertet, og man mærker at musikken kommer indefra.
Vi fik også lov at høre et par af hendes kompositioner, blandt andet en vals som hun tidligere har spillet med den nu afdøde trommeslager Jon Christensen, her så vi også en tydelig rørt Konkova, der aldrig før havde spillet valsen alene. Mens hun spillede kunne man også nærmest høre Jon Christensens spil for sig. Senere i et nummer som er delvist tilegnet sin mor, og delvist til sit gamle piano, hørte vi igen musik præget af melankoli og længsel. Konkova selv udtrykte, at det er fordi det aldrig er sjovt at forlade sin mor. 

Helt til slut fik vi en herlig parafrase over Beatles nummeret “Here comes the sun”. Også selvom Konkova efter eget udsagn aldrig har været rigtig glad for Beatles. Men vi forstod også på hende at Beatles betød meget for hendes bror, som hun havde spillet med i en ung alder med ham på guitar og hende selv som trommeslager på hendes mors kasseroller. Parafrasen havde altid en tydelig tråd til originalen, og bar præg af det nordiske jazzpianist-touch i lighed med f.eks. Lars Jansson. 

Skrevet av Amalie Dahl

 

Daniel Herskedal - Nova kino

Noen svangerskap varer lenger enn andre. Fra unnfangelsen av ideen til bestillingsverket «Out of the Fog» til fødselen under Jazzfest i Trondheim tok det cirka to år. Så blei det da også et vakkert barn. Et usedvanlig vakkert barn faktisk.

Det er mange av dem og konkurransen er knivskarp, men tubaisten, basstrompetisten og ikke minst komponisten Daniel Herskedal må definitivt regnes som en Moldes store sønner nå – sjøl om han er bosatt i Trondheim. Han har tatt gigantiske steg de seinest åra og etablert seg på ei svært høy hylle også sett med internasjonale øyne og ikke minst hørt med internasjonale ører.

Uansett hva den ferske Spellemannprisvinneren har gjort til nå, så ser jeg ikke bort fra at dette verket, som Moldejazz-publikummet også skal få gleden av å oppleve til sommeren, blir å regne som hans største bragd til nå. Herskedal har altså skrevet så underskjønn musikk at tankene kommer strømmende og tårene presser på. Ikke fordi det er trist – fordi det er så usigelig vakkert.

Herskedal har en spesiell evne til å åpne nye dører hver gang vi møter hans stadig nye univers. Reise er etter hvert et forslitt begrep i musikkanskuelse, men når det gjelder Herskedal så er det likevel legitimt å bruke det. Hans erfaringer fra svært mange reiser rundt om i verden, blei nok en gang  inkorporert i det nye rytmiske og melodiske universet Herskedal har skapt. 

Om tittelen henspeiler på tåkeheimen vi alle har vandra i siden starten av pandemien, vet jeg ikke. Den viste i tilfelle veien ut av tussmørket på et nydelig og retningsgivende vis.

En annen viktig egenskap Herskedal er utstyrt med, er hans evne til å finne fram til de rette stemmene til å formidle tankene og musikken sin. For mange var det vel bortimot en bombe at han hadde alliert seg med pop-Norges kanskje aller største navn, for svært mange i alle fall, Emilie Nicolas, både som vokalist og tekstforfatter. Uansett var det et mer enn lykkelig valg. Den tidligere Jazzlinjestudenten stortrivdes åpenbart også i dette landskapet. For ei nydelig, inderlig og vakker stemme hun har. For en formidler. Milde himmel!

Når så to av landets, og gjerne Europas, største musikalske landskapsmalere, perkusjonisten Helge Andreas Norbakken og gitaristen Eivind Aarset, sørga for lydbilder ingen av oss hadde opplevd tidligere, blei «Out of the Fog» en musikalsk lykkepille både publikum på Jazzfest, som takka med stående og langvarig applaus, og alle i tida som kommer skal være glade for at de får oppleve. Herskedals nydelige tuba- og ikke minst basstrompetspill var sjølsagt også en viktig del av helheten – også hans smakfulle bruk av loop-teknikken. Magisk – intet mindre. 

Skrevet av Tor Hammerø. Les mer her

 

Leirblaa - Trykkeriet

LEIRBLAA MED «TRØNDERJAZZ» PÅ TRYKKERIET

Både bandnavnet og besetningen; sang, barytonsaksofon, vibrafon, og trommesett, gjør at man blir nysgjerrig på hva dette kan være. Jakob Leirvik komponerer all musikken og skriver også tekstene. Komposisjonene er utradisjonelle på den måten at de har tradisjonell harmonikk, men krydret med mye kromatikk og ofte litt skakke rytmiske vamper. Tekstene er tydeligvis viktig for Jakob og de bestemmer ofte melodilinjene, som på grunn av kromatikken låter avansert, men får samtidig et slags  kabaret-aktig uttrykk. Spennende å høre på, men selvfølgelig kjempevanskelig å synge.

Ensemblet gjør ikke skam på komposisjonene og det er en fryd å høre det fine samspillet. God balanse, dynamikk og rytmisk presisjon. Som det eneste harmoni-instrumentet får vibrafonen en viktig rolle. Den blir spilt av Amund Storløkken Åse. Han imponerte stort fra første slag. Tross sin unge alder har han allerede fin teknikk med fire køller, og formelig leker frem de fineste harmonier og melodilinjer. Sammen med trommeslager August Glännestrand holder de kvartetten rytmisk på plass. Stor kreditt til August også for fin drive, dynamikk og mye fine perc. instrumenter som han blander inn i trommesettet. Jenny Frøysa er ikke mindre viktig i kvartetten. Hun tar seg av bassfunksjonen på sin barytonsaksofon, har nydelig klang i instrumentet og spilte også noen fine improvisasjoner. Det låt forresten fantastisk vakkert når hun og Jakob spilte unisone linjer i samme oktav. Jakob er på mange måter unik. Han har stort omfang, god sangteknikk og improviserer gjerne med nennsom bruk av elektronikk. I tillegg skriver han gode tekster som han synger på norsk. Ja, du leste riktig, en jazzsanger som synger på norsk, eller unnskyld, trøndersk!

Jeg gleder meg allerede til å høre ensemblet neste gang.

Skrevet av Helge Førde

 

Marvil On An Expedition - DIGS Cafe

Diggbart på DIGS

Fullt hus og endelig god, normal jazzklubbstemning igjen da bandet «Marvil on an Expedition» satte i gang med en groovy So What-lignende låt av McCoy Tyner på DIGS - en relativt ny arena i Trondheim hva jazz angår. Spisestedet ligger på en av de mest historisk viktige tomtene i Trondheim - der restene av Klemenskirken befinner seg, og hvor levningene av Olav den hellige lå oppbevart en periode etter slaget på Stiklestad. 
Kombinasjonen bassklarinett og gitar gir et originalt klangmessig utgangspunkt sammen med bass og trommer, her så å si uten kunstige hjelpemidler og elektroniske effekter. Bandets uttrykk er hovedsakelig modalt, freebagorientert og moderne hardtsvingende, men med mye struktur, spennende temaer, også egne, som fenger. Improvisasjonene er heftige og melodiske og lydmalende, men aldri kjedelige eller langtekkelige da det er lett å ta del i temaene og motivene de fire unge jazzmusikerne kreativt varierer og går inn og ut av. Det er prisverdig at bandet mtp. konsept legger mye ressurser i det komposisjonelle og arrangementsmessige og at ikke kun det improvisatoriske tillegges all vekt, ene og alene. Artig å höre flere mellomtemaer og tempo-og stemningsskifter innenfor en og samme låt. Marvil on an expedition er tross sin unge besetning et band som allerede har funnet en slags identitet, og som sikkert vil meisle ut denne enda dypere og klarere hvis de får jobbet videre sammen i tiden fremover. En kombinasjon av musikalsk talent og energi er ingen dum oppskrift for skape et originalt jazzkonsept, noe disse musikerne har flust av!

Skrevet av Ove Bjørken

 

Udi Shlomo - Dokkhuset

Kvelden blei avrunda med en hyggelig stund sammen med den israelske, med Trondheim-bosatte trommeslageren og bandlederen Udi Shlomo som hadde release på si plate «Diaspora House». Med et høykompetent lag bestående av bassisten David Andersson, tangentisten Håvard Aufles, trompeteren Oscar Andreas Haug og tenorsaksofonisten Erlend Vangen Kongtorp – her snakker vi altså Israel, Sverige, Kongsberg, Arendal og Odda -, blei vi invitert inn i Shlomos musikalske verden som henter inspirasjon både fra hans hjemtrakter og fra en moderne, melodisk jazztradisjon.

Her blei det levert relativt korte soli, hele tida to the point, og med stadig bekreftelser på at vi hadde med fremtidige stemmer å gjøre som garantert vil gjøre seg kraftig gjeldende i åra som kommer.

Ulastelig antrukket i mørke dresser fortalte de oss at det de hadde å melde var av det ekte slaget – dette var musikk de trodde på og som virkelig betydde noe. Høydepunkter? Mange, men trompetintroen til Haug på den Midt-Østen-inspirerte avslutningslåta, var definitivt av det minneverdige slaget. 

Såvidt jeg kan huske spilte Shlomo kun én trommesolo – han viste oss sin autoritet på alle andre vis likevel.

PS Herskedal & Co avslutta sin konsert med «Out of the Blue». Shlomo hadde skrevet og spilte «Into the Blue». Hvor skal dette ende?

Skrevet av Tor Hammerø. Les mer her

 

Petters Festjam feat. Knut Riisnæs - DIGS

I kjent show-stil entrar bandet scena i finstasen med matchande, glitrande huer. Thelonius Monk står på programmet og Dalane, eller Delany vartar oss opp i kjent Monk-stil. Runden går frå Riisnæs til Delany til Riris før dei tradar seg i mellom. Publikum er med frå første stund. Det swingar godt frå Rønning bak trommene. Det kjente ”problemet” med mikrofonstativet er ein slager i showet, og eit velkomment element frå Petters stand-up repertoar. Å gi bandmedlemma ein ordentleg introduksjon med velmeinte ord er og noko Delany er kjent for. Denne sessionen er ikkje noko unntak. Settet går vidare til ein fin duo mellom Knut og Petter. Etter ca ein halvtime, er sessionen godt i gang og musikarane frå salen er på veg opp på scena. Dalane inkluderer publikum ved å be publikum om å lage lyden til sitt instrument, samt synge med på låta som blir spelt. Salen blir delt i to med to ulike stemmer, og godfeelinga er til å ta og føle på.

Etterkvart er heile bandet bytta ut med musikarar frå salen, og jammen offisielt i gang. Ein kan merke at salen er full av spelesugne musikarar av alle slag. Og med det sette Petter og bandet stemninga for kvelden. Ein kan ikkje anna enn å smile over Petters engasjement der han spaserer rundt i lokalet med instruksjonar til den eine og andre gruppa av blåsarar i salen. På eit tidspunkt ville han ha med seg heile salen på litt dansing, og ein prøvde seg på halde i stolen for å halde den rette avtanden, men det vart fort avverga av ansvarlege i lokalet. Det var bra rotasjon på bandet, og mange av musikarane i salen som hadde lyst til å spele, fekk det. På grunn av gjeldande restriksjonar varer ikkje jammen lengre enn nokre korte timar, men i løpet av desse timane har stemninga i salen rukke å sette seg godt, og publikum går smilande, leande og syngande ut akompagnert av bandet til Delany med Aleksander Riris, Truls Rønning og Knut Riisnæs. 

Skrive av Ingrid Steinkopf

Sang- og rytmeverksted med Elisabeth og Rus - Dokkhuset

Lokalet er satt opp som ein sirkel med stolar. Her er foreldre med ungar i alderen ca 1 år og oppover. Dei startar med ein country-inspirert blues, og etterkvart inviterer Elisabeth publikum med til å vere med på call and respons. Rus og Elisabeth er gode til å få ungane si merksemd ved å variere i dynamikk, leike med instrumenta og songen. Etterkvart lærer publikum songen ”Sali bonani” ved å syngje etter Elisabeth. Dei legg på klapping og tramping og til slutt syng, klappar, trampar og knipsar heile publikum med.

Neste steg i programmet er ein navnesong ”Up the Ladder, Down the Ladder” der me får lære navna til dei fleste i publikum. Elisabeth fortel litt om klassisk musikk og Edvard Grieg, og introduserer ”Hode-skulde-kne-og-tå” som ein musikkleik til Dovregubbens hall. Ungane og dei vaksne føl musikken med bevegelsane til ”Hode-skulder-kne-og-tå,” og etterkvart som tempoet aukar, vert det vanskelegare for både born og vaksne å henge med.

Endå ein songleik vert sett i gang der borna og dei vaksne får prøve seg på endå fleire bevegelsar saman med tekst. Ungane ser ut til å kose seg. Mange av songane er på engelsk eller andre språk, men det verkar ikkje å vere eit stort problem for nokon. Så blir det snakk om jazz, og Rus startar å walke i swing-takt og me lærer å klappe på 2 og 4. Om desse yngste fortset å klappe på 2 og 4 når dei vert eldre, kan det gi håp til at befolkninga elles kan få det med seg.

Å få dirigere Elisabeth i improvisasjon ser ut til å vere veldig gøy. Til slutt i konserten deler dei ut små bjeller og andre små instrument til publikum. Bjellene kling i pentaton skala, som gjer at det kling veldig fint saman. Borna og dei vaksne får her lov til å spele saman med Rus som har sett seg til flygeleg medan Elisabeth går rundt og peikar på alle saman i tur og orden, før alt ender i ein fin kakafoni av lyd. Konserten avsluttast som den starta, med velkomstsangen ”Sali bonani.” Både unge og litt eldre har etter konserten fått varma opp stemma, lært litt om nokre musikksjangrar, bevegd kroppen litt, klappa rytmar, og hatt ei hyggelig formiddagsstund med ekteparet Elisabeth og Rus Nygård-Pearson. 

Skrive av Ingrid Steinkopf

 

Eline Hellerud Åsbakk - Trykkeriet

Vokalist Elin Hellerud Åsbakk og hennes fire medmusikanter tar den Nordnorske visetradisjonen inn i jazzens og improvisasjonens lekende verden. På Trykkeriets black box-konsept får tilhørerne et konsentrert fokus der all oppmerksomhet rettes mot musikken og det som skjer på scenen. Åsbakk er en lovende leverandør av både lyrikk og komposisjoner i denne settingen, alt hentet fra hennes Nordnorske univers, inspirert av regionens natur og særegne menneskeligkulturelle lynne. Musikkonseptet blir dog aldri nostalgisk og selvbeskuende, men beskriver på en kunstnerisk lavmælt måte det nordlige kosmos i et slags dagsaktuelt perspektiv. På mer enn en måte framtrer også Åsbakk som en slags Nordnorsk variant av en ung og beskjeden Joni Mitchell, som f.eks i hennes låt «Drømmeland»(Joni Mitchell hadde vel også en lignende låt, Dreamland, på sitt repertoar). Musikerne på sin side «kler på» Åsbakks ord og svale melodiske linjer lojalt og musikalsk diskret, uten å skygge for henne som vokalist og frontfigur - alltid smakfullt og kortfattet, med balanserte, stemningsmettede improvisasjoner. Det er hevet over tvil at Åsbakk har noe å melde, både poetisk og musikalsk slik hun og bandet på inderlig vis formidler den Nordnorske ånden anno 2021. Bandets konsept er utpreget «low key» og følsomt vart. Villskap og heftighet er vel også noe mange forbinder med Nord Norge, uten at vi fikk belyst den siden av kulturen nordpå under dagens konsert, men her har Åsbakk & CO antagelig tatt et bevisst valg, i så måte. Det var i hvert fall veldig behagelig å ta del i dagens Nordnorske kulturånd slik vi fikk servert den denne lørdags ettermiddagen på Trykkeriet. 

Skrevet av Ove Bjørken

 

Marius Neset solo - Dokkhuset

Saksofonisten, komponisten og bandlederen Marius Neset har de seineste åra stadig oftere fortalt oss at han hører hjemme i det aller øverste sjiktet. Nok en bekreftelse kom her om dagen med hans soloskive «A New Dawn». På Jazzfest viste han alle med åpne sanser at han har kommet dit opp for å bli.

Pandemien har tvunget de fleste til å tenke nytt og annerledes. For Marius Neset, fra Os utenfor Bergen, men nå med base i Oslo etter mange år i København, så førte det blant annet til at han endelig kunne og ville realisere drømmen om å gjøre et soloprosjekt. 

Som tenkt, så gjort og den timen han ga sitt publikum på Dokkhuset under Jazzfest var nok en manifestasjon og bekreftelse på at Neset er en musikant og instrumentalist i den ypperste verdensklasse.

Det å fylle et rom med en times improvisert musikk har så avgjort noen gjort før, blant andre frijazzerne Peter Brötzmann og Evan Parker. Neset gjør det på et helt annet vis enn de to nevnte. Han tar nemlig for seg deler av sin enorme låtproduksjon, går inn i den og skaper noe helt nytt fra disse utgangspunktene. 

Neset låter som et en manns orkester og besjela med en teknikk ingen – INGEN – andre på Tellus er i nærheten av akkurat nå (som jeg kjenner til i alle fall), så kan han tillate seg å gå i alle retninger han med sin oppfinnsomhet kan komme på. Det er ikke få.

Rytmisk og melodisk skjer det altså så mye at det er vanskelig å henge med i svingene. Neset henter impulser fra sine samarbeid med filharmonikere, fra folkemusikk og fra jazzuniverset sitt sjølsagt. Han kaster seg ut på 70000 favners djup uten redningsvest eller støttehjul, men man sitter aldri med en følelse av at han vil gå tom for ideer. Den banken virker som den er utømmelig faktisk.

Det er ikke akkurat enkle ting han gir seg i kast med heller: den ene låta han hadde skrevet, brukte han et år på å lære seg! Ikke vanskelig å forstå når man skjønner at låta består av tre temaer som utbroderes samtidig!

Neset blei møtt med mye og varm applaus. Det var godt for han på alle vis; da kunne han også få igjen pusten!

Marius Neset førte fantastiske og intelligente samtaler med seg sjøl – og oss – og avslutta med Abdullah Ibrahims nydelige «The Wedding». Bedre måte å sende oss videre ut i Jazzfest på er faktisk ikke mulig.

Skrevet av Tor Hammerø. Les mer her

 

I Like To Sleep - Kultursenteret ISAK

TRIOEN «I LIKE TO SLEEP» MED «POWERJAZZ» PÅ ISAK 

En sympatisk gjeng unge musikere entret scenen på ISAK tidlig på lørdagskvelden. Det var godt med publikum. Lokalet har godt utbygd lyd- og lys-anlegg, scenen er romslig og tåler litt «trøkk». Bandet har eksistert noen år og det merker man godt på samspillet allerede i åpningsnummeret. Rytmisk presist, stort dynamisk spenn – et lite blikk og PANG! skifter de tempo og groove. Det er skjer mye og det er spennende å lytte til.

Besetningen er utradisjonell, men den funker. Amund Storløkken Åse på vibrafon, Nicolas Leirtrø på barytongitar og Øyvind Leite på trommesett. Det må være moro å spille trommer i et sånt band, for her får man «god plass» og kan få vist frem hvor fantastisk et stort moderne trommesett kan låte. Øyvind behersker det meste og har en slepen fin teknikk. Det groover tungt og godt. Jaggu må han være i god fysisk form også, for dette er på grensen til sport!

Den spesielle barytongitaren til Nicolas er et scoop for en liten trio. Han kan spille heftige bassfigurer, sample de og plutselig står han fritt til å spille gitar oppå det. I tillegg har han en «haug» med elektronikk liggende på gulvet og det var utrolig mange merkelige lyder som plutselig dukket opp. Spesielt spennende var det når han leker med «støy» og bue på strengene. De var forresten flinke til å advare oss mot lydstyrken, men den var helt ok, tja... det ble kanskje litt heftig mot slutten når de ga full gass. Tror ikke de skal booke jobb på Palmehaven!

Det er nesten litt rart at en vibrafon kan trenge igjennom et slikt lydbilde, men det gjorde den. Selv på de heftigste partiene. Det er bra, for Amund er et unikum på dette instrumentet. Teknikken er fantastisk og han tryller frem de utroligste lyder ved å bruke varierte slagvarianter, til og med en bass-bue brukte han på tangentene.

De spilte musikk fra sine to album «Bedmonster» (2017) og «Daymare» (2020). Det er Nicolas og Amund som komponerer. Gjerne enkle temaer, som utvikles både harmonisk og rytmisk. Deretter repeterer man mønsteret og improviserer over det. Musikken kan minne litt om Zappa eller til tider også Motorpsyco. Det var spesielt spennende å lytte når de blandet stram struktur med helt fri improvisasjon om hverandre. Da skjedde det mye spennende.

Det er første gang jeg fikk høre denne trioen live og det ga virkelig mersmak.

Skrevet av Helge Førde

 

LILJA - DIGS

 

LILJA tog os med på en tiltrængt rejse udenlands. Vi hørte numre fra hendes kritikerroste plade “Marble”, der er inspireret af rejser som Oddrun Lilja har været på, hvor hun har arbejdet med folkemusikere fra de forskellige steder. 
Vi startede rejsen i “New York”, som også er åbningsnummeret på pladen. Nummeret har en stærk melodi og tekst, vi hørte en stærkt groovende Jo Skaansar på el-bas, og lidt ud i nummeret fik vi spoken words på toppen af groovet, et element som gik igen flere steder i koncerten. Allerede her var det tydeligt at bandet koste sig, og publikum ligeså! 
I “Paris” hørte vi en vokalsolo fra Beate Lech, der gjorde stort indtryk. Det var kraftfuldt, blueset og rocket, og frembragte stor jubel hos publikum. Da vi kom til “Reykjavik” Oddrun Liljas “anden hjemby” som hun selv udtrykte det, hørte vi Oddrun Lilja selv på leadvokal. Hun startede helt alene, bare med vokal og guitar, efterhvert akkompagneret af bas og percussion. Selv gav hun udtryk for, før nummeret begyndte, at hun altid bliver lidt nervøs når hun skal synge, men et stykke inde i nummeret så det bare ud som om hun nød det. Nummeret var meget stemningsfuldt, og lukkede man øjnene var det næsten så det Islandske landskab tonede frem. 
I “Nairobi” fik vi en “battle” mellem de to percussionister, Bafana Nhlapo og Helge Norbakken, dette var virkelig også et højdepunkt på koncerten. Alligevel var det nok nummeret “Tyr” gjorde størst indtryk på mig. Oddrun Lilja fortalte at nummeret handler om en flygtningelejr i byen Tyr, i Libanon, som hun har besøgt flere gange, og hvor hun har arbejdet med et projekt hvor børnene der kan få lov at komme og spille musik. “One day you will find home” lød noget af teksten, og musikken rummede både stor smerte men også håb. Her var der tåre i øjenkrogene flere steder blandt publikum. 
Koncerten vækkede stor begejstring, og det var et rørt publikum der til sidst gav stående applaus. Det udløste da også et ekstranummer. 

Skrevet af Amalie Dahl 

 

André Roligheten - Trykkeriet

Store saksofonister var så visst ingen mangelvare under årets Jazzfest. Skiens store i dette faget, André Roligheten, hadde lett takka ja til tilbudet om å skrive et bestillingsverk til festivalen. Roligheten har, som så mange andre, et nært forhold til Trondheim etter flere grunnleggende år på jazzlinja ved Nidelvens bredd og han takka for lærdommen og «oppveksten» på best mulig vis.

«Transmission» er en samproduksjon med Jazzfest i Skien som får oppleve musikken seinere i år. Roligheten har i en rekke sammenhenger tidligere vist oss hvilken spennende og original komponist han er. Jeg oppdaga han først sammen med Eyolf Dale i Albatrosh-universet og siden har det vært totalt kompromissløse varer som har kommet fra den kanten. Så også nå.

Sammen med et a-lag med trommeslager og vibrafonist (!) Gard Nilssen, tangentør Ståle Storløkken, som steppa inn for coronautestengte Johan Lindström og bassist Jon Rune Strøm, skapte Roligheten, som spilte både sopran-, tenor og ikke minst bass-saksofon, et moderne univers med alt fra fri-ballader, via karibiske toneganger som fikk tankene til å gå i retning Sonny Rollins samtidig som jeg følte Coltrane og Ornette Coleman spilte ei viktig rolle i Rolighetens låt-DNA i store deler av verket.

Alle fire har bakgrunn fra jazzlinja – bare det sier hvor viktig den har vært for norsk og internasjonalt jazzliv. Vi snakker om fire topper utstyrt med voldsomt store ører der alle fikk den plassen de trengte for å vise hvem de er hver for seg, men aller viktigst opplevde jeg likevel det kollektive uttrykket.

Det var et herlig trøkk i «Transmission» hele veien, men ustanselig med den dynamikken innebygd som skal til for at musikken «snakker» til meg. Når så Roligheten varierer mellom sine tre saksofoner, av og til både sopran og tenor sammen, og ikke minst den sjeldent hørte bass-saksofonen, så blei dette nok et bestillingsverk som har alt i seg til å bli værende med oss lenge.

Noen ord også om de tre medsammensvorne: Nilssen er som Elvin Jones: han spiller solo i kollektivet hele tida – uten å spille solo. Han bidrar og løfter musikken uten stans. Bedre trommeslager der ute til å bygge opp ei historie, finnes vel knapt noe sted nå. Storløkken, The Mad Professor, har skjemt oss bort noe kraftig de seineste tiåra – i all hovedsak på strømførende instrumenter. Denne gangen fikk vi møte han i stor grad på akustisk flygel, enten straight eller delvis preparert, og det var nok en bekreftelse på at også i en slik setting så er Dombås´ største sønn en retningsgiver. Strøm har jeg opplevd alt for sjelden. Han fortalte meg om en tilstedeværelse i musikken som Ingebrigt Håker Flaten var en foregangsmann for. Tøft, intens og bånn ærlig bass-spill.

Skrevet av Tor Hammerø. Les mer her

 

Munch Trio - DIGS Cafe

Den nystartede Munch trio debuterte med sin første konsert under Jazzfest. Navnet er vel hentet fra deres felles skolegang ved Edvard Munch videregående skole i Oslo.

Bandet består av Zakarias Meyer Øverli  på tenorsax, Ola Erlien på akustisk gitar og Gard Kronborg på akustisk bassgitar.

Disse særdeles talentfulle unge musikerne gjorde en strålende konsert. Med en blanding av noen coverlåter og egne låter tok de oss med på en reise i sitt musikalske univers. Av og til kunne trioen låte som Garbareks trio med Gismonti/Hayden og noen ganger bar det mer i retning av string swing.

Felles for opplevelsen var strålende musisering, nydelige soloer og samspill av ypperste klasse. Gleder meg til å følge denne trioen på veien videre!

Skrevet av Kåre Kolve

Øyvind Brække Sextet

MEST VELLYD FRA ØYVIND BRÆKKE SEXTETT PÅ DOKKHUSET

Men innimellom måtte musikerne få ut litt frustrasjon over den merkelige situasjonen de fleste har opplevd det siste året. De fikk «blåse ut» på minst to komposisjoner som var koronarelatert. Om hva f.eks. møte med plexiglass og nedrullede gardiner kan gjøre med deg, men også en hymne om håpet om bedre tider. Der spilte Øyvind forresten en flott plunger-solo på sin trombone.

Øyvind hadde tydeligvis valgt besetningen i sin sekstett med omhu. Ikke bare er dette noen av landets beste jazzmusikere, men instrumentene de spiller befinner seg alle på den nedre delen av skalaen vår. Her er ingen skingrende trompeter og sopraner!

Det var fantastisk å lytte til de lange, fine unisone linjene med gitar, trombone, tenorsaksofon og bratsj. Noen ganger delte de seg i velklingende flerstemmighet for så å gå tilbake til det unisone igjen. Dette forløpet gikk igjen i flere av komposisjonene. Samtidig som det var vakkert kunne det også bli litt forutsigbart.

Gitaren til Jacob Young er sentral i sekstetten fordi den er det eneste akkordinstrumentet. Han imponerte stort med utrolig fin lyd i gitaren og intrikate spennende soloer, gjerne krydret med litt nennsom elektronisk bearbeiding.

Bárður Reinert Poulsen på bass og Erik Nylander på trommer kompet med god fremdrift og mye rytmisk oppfinnsomhet. Spesielt  imponerte de i noen svært hurtige tempoer. At saksofonen kan være et virtuost instrument beviste Jørgen Mathisen. Han har en frapperende teknikk og spilte noen fine soloer både på sopran og tenorsaksofon.

Det var kanskje bratsjisten Bergmund Skaslien som overrasket meg mest på denne konserten. Vi finner han jo nesten overalt hvor det blir fremført god musikk og han utgjør alltid en forskjell. Nå klarte han jaggu å spille stryk som en blåser. Måten han brukte stryketeknikken til å forandre bratsjklangen slik at den blandet seg med blåserne var unik. I tillegg spilte han noen fine improvisasjoner med god harmonisk oversikt og ekte formidlingsglede.
De spilte for det meste musikk fra sekstettens album «Wilderness» som kom ut i fjor. Det var forholdsvis stramme rammer og man kunne kanskje ønsket seg litt mere variasjon på oppbygningene på hver låt. Man får også en følelse av at de kompliserte harmoniske mønstrene, som ofte består av utvidede akkorder og kromatikk, hemmer solistene litt. Det forløste seg imidlertid på noen fine vamper og det låt nesten litt befriende når hele ensemblet spilte fritt.

Hovedinntrykket man sitter igjen med er et svært velklingende og godt samspilt ensemble, hvor Øyvind Brække har klart å skape sitt eget uttrykk både som trombonist  og komponist.

Skrevet av Helge Førde

 

Hedvig Mollestad - Ekhidna

Lørdagskvelden blei avslutta for min del med assistanse fra Hedvig Mollestad og hennes mellomstore band og bestillingsverket til Vossajazz for noen år siden: «Ekhidna». Mellomstort fordi vi jo stort sett kjenner henne fra hennes trio og fordi vi også møtte henne med et enda større band i Molde i fjor sommer.

Riffdronninga Mollestad leverer som alltid med et trøkk av en annen verden og verket, som blei tildelt Spellemannpris for kort tid siden i åpen klasse, bekrefta hvorfor akkurat den klassen passer musikken hennes aller best. Jovisst er det mye jazz i det, men det er også like store doser rock samt ingredienser fra en rekke andre kilder.

Med ei besetning der Marte Eberson og Erlend Slettevoll bestyrer en solid tangentpark, Torstein Lofthus og Ole Mofjell holder kraftig orden i tromme- og perkusjonsavdelinga og der trompeter Magnus Aannestad Oseth viser hvilken allsidig og heftig ny stemme han er, så blei dette dritkult, som Mollestad sjøl mente at det var å få spille for folk igjen.

Dette var åpenbart som å slippe vårkåte kalver ut på beitet og med en lyd- og lydproduksjon de hippeste rockebandene verdig, så blei det en heftig opplevelse – en opplevelse som hadde egna seg enda bedre i en setting der folk ikke var plassert i setene sine for der å bli værende.

«Ekhidna» er fullt trøkk, men det er også mye dynamikk i verket. Som regnbuen så har musikken mange farger, mange stemninger, men når det blir for «pent» så dundres det til igjen.  

En kjempefin måte å avslutte lørdagen på under Jazzfest – nå gjenstår bare oppløpssida på et vårens aller vakreste eventyr.

Skrevet av Tor Hammerø. Les mer her

 

Petters Festjam feat. Kirsti Huke

Petters Festjam har vært et fast innslag under jazzfest de siste årene .

Denne lørdagskvelden hadde han med seg Kristi Huke som solist i tillegg til Anders Hjemmen på kontrabass og Stian Eismann på trommer. Etter en grandios entré som tatt ut fra et amerikansk show, holder Hr. Dalane et stand up-show med mikrofon og bergensk-engelsk en Victor Borge verdig!

Å høre Kirsti Huke er alltid en stor opplevelse, og når de drar i gang klassikere som bl.a. Take the A train, I feel pretty (fra West Side Story ) så er det bare å sette seg godt tilbake og nyte musikken. Etter hvert så ble det jam og lokalet var rimelig belagt av spillesugne studenter. Og artig at vi også fikk høre en gammel ringrev, nemlig Torgrim Sollid bak både trommene og på scat-sang .

Petters Jazzjam er vel nå en institusjon på Jazzfest? Kan ikke tenke meg en festival uten.

Skrevet av Kåre Kolve

 

Edvard Hoem & John Pål Inderberg Trio - Nova kino

Søndagen starta på best mulig måte for min del. Sammen med fire favoritter, Edvard Hoem, John Pål Inderberg og ungkalvene Trygve Waldemar Fiske og Håkon Mjåset Johansen, blei vi invitert med på en litterær/musikalsk-ekskursjon som de har skjemt oss bort med tidligere også.

Hoem var så «spillekåt» at han var på plass på scena nesten ti minutt før konsertstart. Kanskje var han ekstra spent fordi han skulle lese fra si ferske bok «Felemakaren» – der hans slektning Lars spiller ei viktig rolle.

Det som ikke var nytt, men minst like hyggelig for det, var kjemien mellom de fire. Det blir stadig mer jazz i Hoems bidrag og Inderbergs diktlesing inspirert av Uppdal og Schwitters – eller kanskje ikke – var av sedvanlig høy surrealistisk klasse. 

Musikalsk er trioen av den glitrende og samspilte sorten og som Hoem sa mot slutten: Musikken er det som varer, tar slutt og begynner igjen.

 

Kim Myhr - Dokkhuset

Kim Myhr med sitt stjernelag av musikalske personligheter fylte Dokkhuset som en av de siste konsertene på jazzfest for denne gang. Scenen er fylt av flere trommer og gitarer en hendene kan telle, og publikum fikk overvære en nærmest meditativ seanse der Myhr tar oss gjennom de to strekkene som utformer musikken fra plata “You | me”. Et møysommelig fokus på klang og lyd ligger til grunn for musikken som låter drivende, flytende og organisk, samtidig som lyder stikker seg ut og fram. Til tider er det vanskelig å skille hvor lydene starter, stopper og hvor de kommer fra, og det er nettopp dette som gjør at vi som publikum alltid sitter på kanten av setet og lurer på hva som skal skje videre. Klangen av totalt 48 gitarstrenger fra Kim Myhr, Daniel Meyer Grønvold, Håvard Volden og Adrian Myhr fyller rommet i en kolossal symbiose av toner, som fargelegges med tilsynelatende friere roller fra trommeslagerne og perkusjonistene Hans Hulbækmo, Ingar Zach og Kyrre Laastad. Det hele temmes av lyd-maestro Stig Gunnar Ringen bak miksebordet.

Skrevet av Håvard Aufles

 

Marthe Valle - Nova kino

HELSTØPT KONSERT MED NYE TEKSTER OG GAMMEL MUSIKK

Marthe Valle (sang og piano) og Håvard Lund (bassklarinett) har et prosjekt de kaller «Oversett», hvor de tar for seg klassikere fra populærmusikkens historie og oversetter de til nordnorsk. De låner musikk fra bl. a. Paul McCartney, Bob Dylan, Joni Mitchell, Michael Jackson og Dolly Parton. De fant fort ut at de ville invitere med seg Håkon Mjåset Johansen på trommer og nå var tiden inne for å presentere prosjektet på Jazzfest.

Salen på Nova var full (ca. 100) med et forventningsfullt publikum søndag kveld. Allerede på åpningsnummeret merket man at dette er musikere som er godt samspilt. Bassklarinetten tar elegant bassfunksjonen i trioen, og selv om besetningen er litt utenom det vanlige, er lydbilde behagelig og mangler ikke noe som helst.

Marthe Valle imponerer straks med en sikker, klokkeklar og behagelig stemme. Registeret hennes er stort og hun leker også med å gå opp i en uttrykksfull falsett. Diksjonen er god og man har ingen problemer med å få med seg tekst. I tillegg spiller hun bra og nyansert piano, selv om hun kanskje kunne brukt litt mer av pianoets register.

Da hun reiste seg fra pianokrakken og sang Dolly Parton's «Jolene» eller «Du Linn» bare med tam-tam underlag, sto tiden stille og det ble konsertens høydepunkt for meg. Nydelig!

Det å bruke gamle populærlåter som basis for å gjøre noe nytt, er ikke ukjent i jazzhistorien. En stor del av jazzrepertoaret består av gamle hits fra musikaler og filmer. Det er derfor både en gammel, men også ny god ide` å presentere noen av våre nyere  populærlåter i ny «drakt» og med ny tekst.

«Let it be» er blitt til «La det fær». «Billie Jean» til «Britt Aileen» osv. Oversettelsene er av Marthe, Håvard, Lars Bremnes og Endre Ruset. Vi som lytter kjenner på den gode gjenkjennelsesfølelsen når vi hører musikken. Samtidig opplever vi at de sterke melodiene tåler godt de nye tekstene.

En viktig person i dette prosjektet er Håvard Lund. Han er en aktiv, kreativ musiker som har gjort bassklarinetten til sitt hovedinstrument. Her bidrar han både med funksjonelle bassfigurer og mange uttrykksfulle improvisasjoner i det øvre registeret.

De har tydelig arbeidet mye med å finne rett instrumentering til de forskjellige låtene og her er mange gode løsninger. Det blir aldri kjedelig å lytte, ikke minst på grunn av trommespillet til Håkon Mjåset Johansen. Han bruker myke køller og visper, som gjør at det aldri blir balanseproblemer. Det er oppfinnsomt, rytmisk stødig, utrolig nyansert med mange overraskende klanger fra klokkespill, cymballer og tam-tammer. Tror jeg aldri har hørt noen spille så svakt på trommesett som han gjorde på «Et hus ved et hav» som egentlig er Moddi`s «House by the sea». Heldigvis fikk han slippe til med en skikkelig trommesolo som det luktet svidd av. Fantastisk oppbygning og spennende å høre på.

Det er alltid en hårfin balanse hvor mye man skal «prate» mellom låtene på en konsert. Særlig når det også er mye tekst i musikken. Etter min smak ble det litt for mye denne gangen.

Ellers vil jeg anbefale alle som får en mulighet til å oppleve denne trioen et sted i nærheten - benytt sjansen, for dette er bra!

Skrevet av Helge Førde

 

Thomas Dybdahl - Byscenen

Det å få være til stede på jazzfestival igjen, møte mennesker og høre flott musikk, er nesten som å komme tilbake til livet. En smule overdrevet sjølsagt, men du verden så godt det har vært å tilbringe fem dager på Jazzfest i Trondheim. Festen blei for min del avslutta sammen med Thomas Dybdahl, hans herlige musikk og hans noe gufne band – ironi må påregnes!

Jeg har fulgt Thomas Dybdahl i en årrekke  – helt siden han var med i bandet Quadraphonics på slutten av forrige årtusen. Likevel var denne konserten den aller første jeg har vært på med den strålende låtskriveren, vokalisten og gitaristen fra Stavanger.

Sjølsagt så var det ikke noe jazzlandskap Dybdahl inviterte oss inn i. Han har vært og er fortsatt en singer/songwriter i et funky, groovete soulunivers, men definitivt med jazzimpulser i miksen.

Når han så møter opp med et band bestående av det nye og svært interessante bekjentskapet for meg, Vegard Lien Bjerkan på tangenter, Erland Dahlen og Gard Nilssen på trommer, Lars Horntveth på lap steel, gitar og saksofon og Ole Morten Vågan på basser – første gang jeg opplever han på elbass for øvrig, så sier det sjøl at jazzimpulsene finnes der. Mer a-lag enn dette er det vel ikke mulig å stille med.

Dybdahl, med sin avslappa scenesjarm og nydelige og høyst personlige stemme, fortalte at han ga ut plata «Fever» på sjølvaste 13. mars i fjor – dagen etter at Norge stengte ned. Det er vel det som kalles great times in bad timing – veldig. Han forsøkte på det samme et år etterpå – heller ikke det med den store suksessen.

Nå er det mulig å håpe på at lykken snur for både Dybdahl og alle andre. Han er fortsatt i strålende slag, synger bedre enn noen gang og kompromisser ikke akkurat med sine musikalske omgivelser – hvem andre stiller med to – 2 – av landets aller hippeste trommeslagere for eksempel?

Dybdahl fortalte at det var rundt et halvt år siden han hadde stått på ei scene. Han og musikken hans er hjertelig velkommen tilbake og han var akkurat så bra live som jeg hadde hørt for meg i godt og vel 20 år.

Skrevet av Tor Hammerø. Les mer her