Foto: Juliane Schütz

Foto: Juliane Schütz

FOKUS: Jostein Gulbrandsen

Den profilerte gitaristen Jostein Gulbrandsen fra Namsos holdt en Workshop på Cinemateket på onsdag, for og med studenter fra Jazzlinja på NTNU. Han spilte med et komp bestående av to studenter, og den japanske pianisten Megumi Yonezawa fra hans kvartett som spilte konsert senere samme kveld på Lokal Scene. Jostein snakket om å studere jazz i USA, og det å etablere seg som musiker i New York City. Der har han bodd siden 2001, og hadde mange erfaringer å dele med et engasjert og nysgjerrig publikum. Denne workshopen var det mindre snakk om musikk som sådan, og mer om hvordan bli - og leve som musiker. Hans ad hoc kvartett for workshopen spilte likevel en låt først, og en helt til slutt av økta - til stor glede for både publikum og bandet! 

Foto: Arne Hauge

Foto: Arne Hauge

 jazzexpo: kirsti huke - dokkhuset

Første konsert ut i Midtnorsk Jazzsenters Trondheim Jazz Expo 2019 var Kirsti Huke. Hun gjorde et utdrag av Weaving, et bestillingsverk fra Jazzfest 2018. Fine komposisjoner, lange strekk med herlige groover, gjennomarbeidet tekstmateriale toppet med stor vokalkunst gjorde dette til en utrolig fin konsertopplevelse. Dokkhuset var fullsatt, med bl. a. 40 internasjonale gjester. De fleste av dem festivalbookere - som uttrykte stor begeistring. Trondheim Jazz Expo 2019 med Kirsti Huke, Wetle Holte, Gunnar Halle og Erik Nylander kunne ikke fått en bedre start.

 
Foto: Arne Hauge

Foto: Arne Hauge

Jazzexpo: mette rasmussen - dokkhuset

Å spille solo saxofon er ikke for hvem som helst, men den fabelaktige Mette Rasmussen gjorde en utrolig flott konsert med kun seg selv og altsax.
Mette er en av de mest spennende utøvere innenfor frijazz og viser et enormt spekter og oppfinnsomhet - som går fra de mest sarte passasjer til energiske utblåsninger. Med en briljant teknikk er hun kanskje en av de med innovative musikere vi har på dette området !

 
Foto: Arne Hauge

Foto: Arne Hauge

jazzexpo: hegge - dokkhuset

Hegge er en av Skandinavias mest spennende jazzgrupper. Med en Spellemannspris i lomma for debutalbumet i 2017 og et fantastisk band var det duket for en liten høytidsstund. De briljante saxofonistene Martin Myhre Olsen, altsax og Jonas Kullhammar, tenorsax, utrolige Vigleik Storaas på piano og for anledningen på vikar på trommer Simon Albertsen.
Det er veldig lett å like Hegges musikk med melodiøse temaer som minner om souljazzen fra 60 tallet. Når de i tillegg har så fantastiske solister i bandet så er det bare å lukke øynene, nyte stunden og kose seg med musikken!

 
Foto: Arne Hauge

Foto: Arne Hauge

jostein guldbrandsen quartet - lokal scene

Namsosgitaristen Jostein Gulbrandsen og hans Quartet presenterte kontemporær amerikanskinspirert gitarjazz på Lokal bar i dag torsdag. Gulbrandsen er en av flere unge norske gitarister som de siste årene har tatt utfordringen det er å reise til jazzmetropolen New York for å slå seg fram i det nokså konkurransepregede musikermiljøet der. Han er på god vei med sitt organiske og melodisk flytende spill som integrerer seg helt naturlig og til dels lavmælt sammen med hans dyktige medmusikanter. New York har på tusenvis av gode jazzgitarister, men instrumental dyktighet er ikke nok skal man utgjøre en forskjell i «The Big Apple». Gulbrandsens pre er at han også står fram kreativt med egen musikk med en personlig vinkel i forhold til den relativt moderne amerikanske jazzen. Det å medbringe sin egen musikk blir bare viktigere og viktigere. Det var flott å høre hans naturlige musisering tilta etter en litt forsiktig start. Stilen er relativt cool og kan minne litt om Scofield; bluesy og noen ganger litt Methen-melodisk. I hvert fall låter Gulbrandsen og hans band inspirert og formfullt utad tross hans beskjedne og ydmyke fremtoning på scenen. Men det beste er at han og bandet har ting å melde - ny og original jazzmusikk som ikke går av veien for tradisjonsrik swing og harmoniske utfordringer. Veldig hørbart!

Skrevet av Ove Bjørken

 
Foto: John Arvid Johnsen

Foto: John Arvid Johnsen

beady belle - byscenen

Beate Slettevoll Lech hadde med seg bare en trio til å akkompagnere seg på Byscenen.

Men ikke hvilken som helst trio; keyboard-magikeren David Wallumrød, bass-grunnfjellet Audun Erlien og beat-mester Bjørn Sæther.

Det er noe herlig ujålete med opptreden til Beady Belle og at hun fremdeles orker å reiser verden rundt med sin musikk (hun sang bl.a. egne hitlåter fra 2001) er et tegn på en vanvittig utholdenhet og formidlingsglede som sitter dypt. Ja, og litt sunnmørsk stahet da!

Etter noen låter måtte Wallumrød bytte og justere litt pianostolen eller som Beate sa «hanj måtte skru litt opp krakkjin». Etter det var det som om noe musikalsk forløste seg. Vokal-lyden ble justert litt opp og derfra og ut var det rett og slett en fryd å høre på. Vi tåler nemlig mye av den flotte stemmen til Beate. I det mørke leiet er det nesten ingen som matcher henne. Samtidig har hun et register og rytmisk oversikt som er imponerende. Ja, vi snakker Beyoncé, Lady Gaganivå her!

Utover i konserten fikk høre mye fra hennes siste utgivelse «Dedication» som kanskje er noe av det beste hun har gjort. Trioen akkompagnerte dynamisk og tight og det var spesielt spennende å lytte når de satte noen stemningsfulle ambient-groover. Det er vanskelig å sette Beady Belle i en musikalsk bås men vi hører tydelig inspirasjon fra artister som Stevie Wonder, Marvin Gaye, R & B og soul musikk.

Flere jazzfestivaler burde engasjere denne fantastiske sangeren for i tillegg til å skrive gode låter og tekster, improviserer hun med en lekenhet og autoritet som rett og slett er i internasjonal klasse.

Vi får bare håpe hun fortsetter å synge og gjerne enda mere reinspikka jazz!

Skrevet av Helge Førde

 
Foto: John Arvid Johnsen

Foto: John Arvid Johnsen

tony allen - byscenen

Trommelegenden Tony Allen med band gjestet Byscenen og Jazzfest torsdag kveld. Sammen med et høykompetent band, serverte den 79 år gamle Allen afro-groover på løpende bånd med en eleganse man skal lete lenge etter. Det er gøy å høre dette bandet, hvor erfaring, entusiasme og spilleglede smelter sammen med suggererende rytmer og instrumentell lekenhet.

 
Foto: John Arvid Johnsen

Foto: John Arvid Johnsen

midtnorsk ungdomsstorband - byscenen

 
Foto: Arne Hauge

Foto: Arne Hauge

emilie nicolas - nidarosdomen

Det var duket for en konsertopplevelse av den helt sjeldne sorten da Emilie Nicolas spilte i Nidarosdomen torsdag kveld. Hun er en artist med stor bredde og en mektig stemme. De fire første låtene var rykende ferske og en bestilling fra Jazzfest, og brakte publikum inn i et åpent og flytende lydlandskap, med kirkeorgelet i en sentral posisjon. Saxofonist Hanna Paulsberg og trompetist Jakob Eri Myhre bidro med luftige og melodiske improvisasjoner og løftet det hele til nye og uante høyder. Vi fikk også høre flere av Emilies mest kjente låter, som Pstereo, Higher Love og Grown Up, som fungerte overraskende bra i kirkens 15 sekunder lange etterklang.

Dette var musikalsk magi.

 
Foto: Juliane Schütz

Foto: Juliane Schütz

stygg bag - bar passiar, dokkhuset

I konsertserien Jazzfest Future presenterer Jazzfest framtidas stortalenter. Og Jazzfest har alltid et eller flere band fra Trøndertun Folkehøgskole, som er en av NTNU Jazzlinjas store rekrutteringsanstalter. Bandet med det eksotiske navnet Stygg Bag gjorde en aldeles flott konsert. Repertoaret besto av flere klassikere fra det moderne standardreperoaret, med en av våre favoritter, Chick Coreas ”500 Miles High”.

Det svingte utrolig bra fra første stund, og vokal- og solistprestasjonene var på høyt nivå. Det skal bli veldig spennende å følge bandet videre.

 
Foto: Juliane Schütz

Foto: Juliane Schütz

hildegunn øiseth - dokkhuset

Det er alltid spennende å få være tilstede når nyskrevet musikk blir fremført for første gang. Trondheim Jazzfestival ønsket seg et bestillingsverk av Hildegunn Øiseth og hun fikk plukke de musikerne hun helst ville ha med seg. «Panda» ble tittelen på verket. Dokkhuset  var dessverre bare halvfullt da ensemblet på 6 musikere entret scenen.

Musikken startet med et lite afrikansk fingerpiano som ga oss et hint om at vi skulle ut på en musikalsk reise. Det var ikke så overraskende, for Hildegunn har besøkt mange verdensdeler med sin trompet i løpet av de siste 25 årene. Underveis  i komposisjonen var vi innom både Sør-Afrika, Midt-Østen og Norge.

Formmessig hadde hun valgt å skrive et flersatsig verk. Hvor mange satser er jeg litt usikker på men det kunne virke som om hver av musikerne fikk utfolde seg i sin sats, altså 6 satser. Ikke alle ble presentert med tittel men jeg husker «About Peace». Oppbygningen i de fleste satsene foregikk på den måten at trompeten spilte et kort tema/låt som etterhvert fikk både en basslinje, rytmikk og harmonikk. Temaet ble gjerne spilt en gang til av hele ensemblet før de forskjellige musikerne fikk impriovisere ganske fritt. Enten alene eller med et bass//trombone/gitar-riff, tromme-groove eller med luftige harmonier. Til slutt ble temaet repetert. Dette er en enkel og mye brukt form som kan fungere godt. Utfordringen er at den kan bli litt forutsigbar når de fleste av satsene har samme form.

Ensemblet bestod av håndplukkede musikere som var med på å farge verket med sine  originale improvisasjoner. Spesielt vil jeg fremheve Sissel Vera Pettersen som har utviklet en stemmebeherskelse som tar pusten fra en og den allsidige gitaristen Olav Torget. Den som gjorde mest inntrykk var imidlertid trompeteren Hildegunn. Hun har en herlig varm trompetklang og utnytter hele registeret på instrumentet i sine improvisasjoner. Det blir aldri kjedelig for hun spiller med en frapperende teknikk og med store dynamiske kontraster.

Det var nesten som å komme hjem fra reisen da hun mot slutten av verket tok frem bukkehornet og spilte et nydelig todelt folkemusikkinspirert tema. Hun spiller bukkehorn som ingen annen og det er spennende å høre at trompetspillet hennes de siste årene blir påvirket av den fantastiske bukkehornklangen og de naurlige tonerekkene.

Gratulere med premieren Hildegunn Øiseth, hele det dyktige ensemblet og Trondheim Jazzfestival. Vi vil høre mere!