Ane Brun & TSO i Olavshallen. Foto: Arne Hauge

Ane Brun & TSO i Olavshallen. Foto: Arne Hauge

ane brun & tso - olavshallen

Vi merket det allerede i de første tonene av «The Opening» at dette kom til å bli en unik konsertopplevelse. Det var et voldsomt oppsett på scenen. Utvidet perkusjons-gruppe,  komp i midten, blåserne dandert på begge sidene og strykerne fremst. Jeg satt og grublet  på om det er riktig av en jazzfestival å være arrangør for en sånn konsert,  men da jeg hørte Ane Brun synge de første skjøre tonene fikk jeg plutselig assosiasjoner til Billie Holiday – etter det grublet jeg ikke mere på det!

Hun strålte av formidlingsglede og formelig danset sangene sine til oss. Flere ganger under konserten ga hun utrykk for at hun var svært glad for å få oppleve dette. Ja, det var faktisk en stor opplevelse å få lytte til så mange topp profesjonelle musikere «sparke fra» i et energisk samspill. Tre av hennes faste bandmusikere var sentrale i arrangementene men musikerne i Trondheim Symfoniorkester gjorde sannelig en imponerende innsats,  ikke minst når man tenker på at de hadde øvd sammen bare to dager! Spesielt vil jeg fremheve strykerne. De var ikke så mange som vanlig, men de som «satt igjen» låt fantastisk. Alle hadde egne mikrofoner. Det kan være på godt og ondt, men denne gangen ble det bare praktfullt. Plutselig hørte vi klokkeklare pizzicatoer, nydelige legato-fraser, stor dynamikk med en varm pianissimo, stilige glissando-effekter som ga assosiasjoner til Østens musikk. Imponerte gjorde også dirigenten og arrangør av de fleste sangene, Hans Ek. Han ledet det hele med rytmisk eleganse og en naturlig autoritet.

Det er ikke enkelt å mikke opp så mange forskjellige instrumenter. Det kan fort bli kaos. Lydfolkene ga oss imidlertid et balansert lydbilde som var bortimot perfekt.

Å arrangere musikken til Ane Brun for stort symfoniorkester er en god ide`. Hun skriver spennende sanger både melodisk og harmonisk. Ofte er de poetiske, skjøre og dramatiske. Da hun fremførte den latinamerikanske balladen «Alfonsina y El Mar» på spansk, gikk det kaldt nedover ryggen på meg - praktfullt! Det slo meg samtidig at mange av hennes sanger kan minne litt om den latinamerikanske folkesangtradisjonen.

Ane Brun bruker stemmen sin svært variert. Fra hvisking til kraftige utbrudd. Hun har et stort register og spesielt i det mørke leie låter det praktfullt.

Imponert ble jeg også over den rytmiske kontrollen. Man kunne kanskje ønsket at hun tok noen flere sjanser både rytmisk og melodisk av og til, men hun er veldig tro mot sine egne originale innspillinger.

Det er også de forskjellige arrangørene men du verden så mange spennende klanger og rytmiske finurligheter de tryller frem i symfoniorkesterpaletten. Her er det mye fin instrumentering  og innimellom er det tydelig å høre inspirasjon fra film-musikk og John Williams.

Det vil ta for lang tid å kommentere alle sangene de spilte men heldigvis er konserten innspilt med Sveriges Radios Symfoniorkester og dirigent Hans Ek,for de som vil lytte mer.

Ekstranummeret «Undertow» oppsummerte egentlig fint hele konserten og de fleste låtenes oppbygning. Det startet nedstrippet med stemningsskapende impresjonistiske klanger. Melodi og tekst ble presentert og avløst av smigrende instrumentalpartier. De utradisjonelle harmoniske variasjonene ga musikken et spennede dramatisk uttrykk. Hele orkesteret ble tatt i bruk og unisone horn ga orkesteret et voldsomt symfonisk løft.  Det var nesten som om taket løftet seg i Olavshallen. Mot slutten roes det ned og storformen ble perfekt og naturlig.

Publikum var svært begeistret og det ble en verdig avslutning på festivalen.

Takk Trondheim Symfoniorkester og Trondheim Jazzfestival for at dere gjorde dette mulig!

Skrevet av Helge Førde

190514 Ane Brun & TSO @ Olavshallen - foto Arne Hauge_TMP_006.jpg

 Ane Brun & TSO i Olavshallen. Foto: Arne Hauge