Maria Bertel og Nina Garcia på Stillverk 1. Foto: Arne Hauge

Maria Bertel og Nina Garcia på Stillverk 1. Foto: Arne Hauge

maria bertel / nina garcia - Stillverk 1

Det ble en aldri så liten «blow out» på Stillverk 1 søndag formiddag. Mange hadde stått opp tidlig for å få med seg konserten i det særegne lokalet. Det var faktisk stappfullt – 29 publikummere! Vi ble ønsket velkommen av hun som hadde kuratert konserten, Mette Rasmussen. Hun presenterte musikerne Maria Bertel på trombone fra København og Nina Garcia på Fender Stratocaster fra Paris. De så veldig glade og hyggelige ut, men så smalt det! Plutselig ble det alt annet enn hyggelig. Vi ble ble nesten blåst overende med kaskader av hakkende klanger og støy. Bertel kjørte trombonen gjennom mange elektroniske bokser som forandret trombonelyden til det ugjenkjennelige. Samtidig blåste hun for full kraft pedaltoner som nesten vrengte høyttaleren hennes. Det låt formidabelt!  Maria kastet seg på kne med gitaren og koblet inn sine bokser. I tillegg tok hun en jernpinne og slo på gitarstrengene helt ved mikrofonen. Det vrengte og smalt så hennes Fenderforsterker feedet. Wow! Slik holdt de på veldig lenge.

De ble presentert som en duo men for meg var det som om de på de to første numrene spilte hver for seg - men samtidig!  På det tredje nummeret forandret de litt på klangene. Vi snakker fremdeles om en slags støy. Litt lengre klangflater nå. Bertel brukte sirkelpust på trombonen og de begynte å lytte mer på hverandre. Det ble faktisk straks lettere og mere spennende å høre på. På det fjerde og siste nummeret gikk de litt tilbake til de hakkende rytmiske klangene. De klarte imidlertid å stoppe omtrent helt likt!

Ja, for dette var fri improvisasjon fra start til mål og det funket faktisk. Du må imidlertid lytte med et åpent sinn og helst med ørepropper, som vi forøvrig fikk utlevert ved konsertstart.

Da jeg forlot spillestedet tenkte jeg at dette var nesten en litt ubehagelig opplevelse. Skal musikk bare være behagelig da? ...selvfølgelig ikke!

Skrevet av Helge Førde

 
Rino Sivathas Experiment i Bar Passiar - Dokkhuset. Foto: Arne Hauge

Rino Sivathas Experiment i Bar Passiar - Dokkhuset. Foto: Arne Hauge

 rino sivathas experiment - bar passiar, dokkhuset

Rino Sivathas Experiment serverte et heftig og groovy sett i forkant av konserten med Iro Haarla Quintet på Dokkhuset. Sivathas fremstår som en dreven låtskriver, i tillegg til å briljere bak trommesettet, og at det er en trommeslager som står bak de rytmisk krevende låtene er ikke vanskelig å tenke seg til! Det er tidvis intrikat musikk, med skjeve taktarter og polyrytmikk som utfordrer - og fenger - den oppmerksomme lytteren. Dette er et energisk og fremtidsrettet band som vi garantert vil få høre mer av fremover!

 
Iro Haarla Quintet på Dokkhuset. Foto: Arne Hauge

Iro Haarla Quintet på Dokkhuset. Foto: Arne Hauge

iro haarla quintet - dokkhuset

Iro Haarlas komposisjoner har fantastisk vakre melodilinjer ofte med en meditativ repeterende pianofigur under. Det var en utrolig fin start på en søndag å kunne høre denne musikken på Dokkhuset. Hun hadde et superfint lag med musikere med seg, som er blant Norges fremste, og flere av dem har hun jobbet med i mange år. Trygve Seim på saxofoner og Ulf Krokfors på kontrabass er to av musikerene som har følgt Iro i mange år. I tillegg så var Hayden Powells vakre trompet med og Per Oddvar Johansen steppet inn på kort varsel. En skulle tro at Per Oddvar hadde spilt med dette bandet i flere år for slik hørtes det ut. Det er herlig å høre så løs «time» og allikevel så gjennomkomponert, med nydelige improvisasjoner av alle i bandet. 

 
Bodil Nilska Kvartett på Scandic Nidelven. Foto: Arne Hauge

Bodil Nilska Kvartett på Scandic Nidelven. Foto: Arne Hauge

bodil niska kvartett - scandic nidelven

Lokalet Jazzfestivalen har fått tildelt på Scandic Nidelven oste ikke akkurat av intimitet og atmosfære. Men intimt og god atmosfære ble det allikevel denne søndags ettermiddagen. Først og fremst på grunn av måten Bodil Niska og hennes medmusikanter formidlet musikk på. Det oste nærmest jazzhistorie ut av den behagelige klangen i tenorsaksen hennes. Man hørte litt Stan Getz, Lester Young, Coleman Hawkins men det er altså Bodil Niska som spiller og det gjør hun med stor stilforståelse og respekt for sine forbilder. Spesielt i balladene imponerte hun. De gamle standarlåtene ble presentert på en utsøkt måte med lekende og stemningsfulle improvisasjoner. Formmessig ble det litt stillestående. Hun kunne gjerne gjøre mere av det hun gjorde på «I fall in love to easely»; startet spontant helt alene, og deretter se hva som skjer. Men først og fremst var dette en oppvisning i formidling av mainstream-jazz på høyt nivå. Superkomp hadde hun også; Magne Arnesen – piano, Bjørn Alterhaug – bass, Truls Rønning – trommer.

Et stappfullt lokale av lydhørt publikum applauderte velvillig!

Skrevet av Helge Førde

 
KUU! på Dokkhuset. Foto: Arne Hauge

KUU! på Dokkhuset. Foto: Arne Hauge

KUU! - Dokkhuset

Den intereuropeiske kvartetten KUU! bestående av den spesielle sammensetningen; vokal, to gitarer og slagverk, har ikke bare et underlig navn, men spiller også underfundig og meget sjangeroverkryssende improvisatorisk musikk. 

Det er ikke opplagt å høre jazztråden i det de gjør, men det er heller måten de tilnærmer seg alle typer musikkgenre og frimodig angriper- og setter dette sammen til poetisk musikalsk helhet som framtrer som en ny og spennende retning innen dagens moderne jazz/samtidsmusikk. Det å integrere det kontemporære, poetisk snakkende og syngende med moderne improjazz, er relativt sjelden kost vi egentlig ikke hører for mye av på dagens jazzscener. KUU! er for sin del arrangementsmessig relativt stram i formen og kortfattet i sine låter og stykker, men har iboende i seg en flott intensitet og får det virkelig til ta av musikalsk, og swinger på et slags frodig psykedelisk jazzrock-vis når de tegner sine flotte og til dels urbaniserte og stemningsfulle lydbilder. 

Samtidspoesien vi fornemmer er muligens sporbar tilbake artister og personligheter som Laurie Anderson - og enda tidligere Allen Ginsberg, hvem vet? KUU! skal ha for sin originale og kreative fusion av tekst, gitaristisk fargelegging sammen med et veldig konstruktivt og solid fundamentpreget trommespill. 

Til tross for både vokal forkjølelse og manglende gitar-effektbokser som ble reist fra, gjorde KUU! en veldig fin figur takket være hjelp av en velvillig lokal gitarists utstyrsutlån inpirertav et veldig påskrudd og tent publikum i Dokkhuset søndag kveld. Det mest prisverdige med denne konserten var det nye friske uttrykket KUU! presenterer og at det svinger skikkelig inni mellom. Og når så stoffet er så godt og grundig innarbeidet som her, kan musikerne slippe seg skikkelig løs med full kontroll, og da bli det aldri kjedelig, men kommer ut som fascinerende og spennende samtidsjazz.

Skrevet av Ove Bjørken

 
Angélique Kidjo på Byscenen. Foto: John Arvid Johnsen

Angélique Kidjo på Byscenen. Foto: John Arvid Johnsen

angélique kidjo - byscenen